Velkommen

Innledning til nettutgaven

Print

av Steinar Ims og Iselin Jørgensen
30. november 2015

I 2013 ga Mellomkirkelig råd og Kirkelig dialogsenter ut ressursmateriellet ««Homo, horo, jøde, terrorist, svarting» – sier vi».
Det mosaiske trossamfunn og Islamsk Råd Norge utfordret majoritetssamfunnet Den norske kirke på hva vi gjør overfor våre ungdommer når det kommer til skjellsordbruk og reproduserte fordommer mot minoriteter i Norge. «Sier vi» ble utarbeidet som et svar på deres utfordring. Bakgrunnen for utfordringen var blant annet funnene fra undersøkelsen «Kartlegging av kunnskaper og holdninger på området rasisme og antisemittisme. Undersøkelse blant elever (trinn 8-10) i Osloskolen» (Utdanningsetaten i Oslo, 2011). Skjellsord og fordomsfulle holdninger og utsagn var og er vanlige i Osloskolene.

Skjellsordene og fordommene er ikke blitt borte fra skolene. I november 2015 ble rapporten «Tull eller trussel? Forebygging av kriminalitet på nettet» (Utgitt av SaLTo Stovner, Feltteam Alna og Redd Barna) utgitt. Rapporten viser at barn og unge i stor grad bruker trusler og agressiv språkbruk på skolen og på nett. Er det bare tull eller ligger det en virkelig trussel bak ordene? Hvorfor brukes sterke ord som «din jævla hore» eller «jeg skal voldta» som «tulletrusler» i skolegården eller på sosiale medier? Hva sier ungdommers språkbruk om de voksnes verden?
I dag ser vi at flyktningesituasjonen i Europa og Norge, samt fokuset på islamistisk fundamentalisme og terror, igjen nører opp under frykt for det fremmede og frykt for islam og muslimer.
Frykten er forståelig i kjøvannet av terroranslag mot uskyldige i Europa og resten av verden – men er holdningene og handlingene våre som resultat av frykten umiddelbart den rette?
Hvilke kilder i vår egen tradisjon kan vi støtte oss på når vi blir redde?

«Sier vi» er nå lagt ut som nettressurs med nye øvelser og elementer som vi tenker er viktige for å bearbeide frykten og skape grunnlag for et trygt samfunn for alle.
Først og fremst har vi erfart at ressursene bør brukes av flere enn ungdommer – både i og utenfor kirken. Vi har selv brukt mange av øvelsene for alle aldersgrupper, blant annet i menigheter i Den norske kirke. Arbeid med egen identitet i møte med mennesker med ulik kulturbakgrunn, tro- eller livssyn er en prosess som pågår hele livet. For kristne brukergrupper anbefaler vi bibelstudiene som avslutter hver bolk. Flere av bibelstudiene kan også brukes i undervisning på skolene. Øvelsene i seg selv kan fint tilpasses og brukes av andre enn kristne. Vi er stolt av at deler av materiellet er blitt brukt av Det mosaiske trossamfunn og av lærere i skolen på ungdoms- og (særlig) videregående trinn.

Materiellet har blitt utvidet med mer fokus på egen tro, overbevisning og identitet.Vi ser at vi må gå til kildene for vår egen tro, om vi er kristne med tilknytning til Den norske kirke, til frimenigheter eller til andre tros- eller livssynssamfunn. Materiellet er tilrettelagt for bruk også på tvers av tro og livssyn, og mange øvelser kan fint brukes i møter «på tvers».
Vi vektlegger det dialogiske ansvar – en måte å møte andre på som både ivaretar oss selv og andre på en respektfull måte – uavhengig av om vi er kristne eller tilhører andre tros- eller livssynssamfunn.

Ressursmateriellet kan ennå bestilles i sin opprinnelige utgave som hefte fra Kirkerådets materiellekspedisjon. Vi håper nettsidene er enklere og mer brukervennlige for pedagoger som skal hente ut enkeltøvelser, eller sette sammen sine egne «kombinasjoner» av øvelsene, til undervisning. Noen overskrifter er endret for å tydeliggjøre innholdet i øvelsene. Takk til alle som har gitt oss råd og tips til forbedringer i materiellet. Fortsett å sende inn kommentarer og forbedringsforslag til kd@kirkeligdialogsenter.no. Lykke til med bruken av materiellet i et viktig arbeid.

Innledning

Print

av Steinar Ims & Iselin Jørgensen Kirkelig dialogsenter, Oslo 20. oktober 2013.

Arbeidet med dette materiellet har ført til mye kritisk selvrefleksjon. Dette er vanskelige tema, og vi har sett at vi gang på gang gjør feil i våre vurderinger og omtaler. Vi er blitt bevisste på hvor dypt forankret våre negative og kontrasterende fordommer og forestillinger av «de andre» er i vår egen tradisjon og tro: Med røtter tilbake til svært problematiske bibeltekster, frem til dagens prekener i kirkene og skjellsordbruk i skolene. Vi kan for eksempel le av Karine Haalands satire over disse fordommene. Samtidig må vi ta på alvor at denne latteren rammer oss på et eksistensielt plan: Må vi kontrastere andre negativt i forsøket på å bekrefte oss selv?

Materiellet handler om antisemittisme, islamofobi og antisiganisme (som retter seg mot rom og romanifolk), men med hovedvekt på førstnevnte. Begrepene er unike og med forskjellige kjennetegn. Vi prøver ikke å sidestille dem hverken i innhold eller omfang. De destruktive kreftene disse begrepene bærer med seg er derimot felles. Alle er et resultat av forestillinger av «de andre» som en ensartet gruppe kjennetegnet av negative fordommer satt i kontrast til egen tradisjon og tro.

Vårt håp er at konfirmanter kan bidra til en større bevissthet om dette. I beste fall vil de kunne irettesette presten etter gudstjenesten for å bruke ordet «jødene» i kontrast til «de kristne» eller «Jesu budskap» og bidra til å få slutt på bruken av skjellsord i skolehverdagen.

Dette er ikke et vitenskapelig arbeid, men et ressursmateriell til bruk for konfirmant- og ungdomsgrupper. Vår historiske og aktuelle fremstilling av jødehat, islamofobi og antisiganisme er kun ment som en kortfattet innføring for ledere og lærere. Vi oppfordrer alle til å lese mer om temaene, gjerne med utgangspunkt i litteraturen vi har oppgitt som våre hovedreferanser. Dette dreier seg særlig om bøkene Jødehat, Islam og kristendom, Islamofobi, Antisiganisme, stereotypier og diskriminering av rom, samt HL-senterets rapporter. Bibelstudiene er hovedsaklig bygget på aktuelle artikler i The Anchor Bible Dictionary og bibelkommentarene i serien Sacra Pagina.

Bruk av materiellet

Materiellet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverks­lovens bestemmelser. Materiellet kan fritt brukes i relevante sammenhenger. Tekster og/eller illustrasjoner kan kun brukes i sammenheng med materiellet. Vi takker for bruk av tekster fra rettighetsinnehaverne (se nærmere opplysninger i forbindelse med tekstene).  Sitater fra hellige skrifter er stort sett hentet fra utgivelser i De norske Bokklubbenes serie Verdens Hellige Skrifter (der ikke annet er angitt).

Forfatterenes takk

Takk for godt samarbeid og stor tålmodighet til våre oppdragsgivere i Mellomkirkelig råd (MKR) for Den norske kirke ved Berit Hagen Agøy. En særlig takk til Sven Thore Kloster i MKR for tålmodighet, redaksjonelle bidrag og vennlige dytt på dialogfikserte forfattere. En stor takk også til Ole Andreas Kvamme for godt samarbeid og gode innspill og korreksjoner. Stor takk også til Gunnar Haaland for svært viktige korrigeringer i arbeidets aller siste fase. Takk til Randi Langkaas og Silke Pahlke i Seksjon for barn, unge og trosopplæring i Den norske kirke for gode innspill og muligheten for å koble dette opp til trosopplæringskonferansen i 2013. Takk til Elisabet Kjetilstad, Harald Viken og Rita Knutsen Ims for innspill og gode råd, og til de to sistnevnte for korrekturlesning. En stor takk til Bendik Kråvik Schøien i Tyde for arbeidet med formgivning og til Karine Haaland for illustrasjoner og bruk av tegneseriestriper. Takk til Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) ved Øivind Kopperud og Peder Nustad for bidrag til arbeidet i form av samtaler om tema. Øvelsene har vi laget selv, hentet fra andre og omarbeidet eller fått ideer og inspirasjon til fra liknende øvelser. Vi sender en stor takk til alle inspirasjonskilder og takker for velvilje og imøtekommenhet når vi har fått lov til å bruke andres øvelser i vår språkdrakt. Vi vil oppfordre alle til å hente inspirasjon til gode øvelser fra samme kilder som oss (en utførlig litteraturliste finner dere bakerst i boken). Vi vil særlig takke IKON-Danmark, Skeiv Ungdom, Norsk Folkehjelp, Utdanningsforbundet, Norges Røde Kors og Den norske kirke (de fire siste som eiere av «Mangfold og Dialog», MOD) og Den norske kirkes nord/sør-informasjon. Takk til Major og advokat Eivind Eckbos Legater, K-Stud (Kristelig studieforbund), NORAD gjennom Kirkens nord-sør-informasjon og Mellomkirkelig råd for støtte til utgivelsen. Takk til våre eiere og støttespillere i Areopagos (www.areopagos.org) og Oslo bispedømme (http://www.kirken.no/oslo/). Takk til alle våre dialogpartnere fra ulike tros- og livssynssamfunn. En særlig takk til våre dialogpartnere i Det Mosaiske Trossamfund (DMT) og Islamsk Råd Norge for samtaler og tilbakemeldinger. Takk til DMT for utfordringen til Den norske kirke til å ta fatt i dette viktige arbeidet.

Til bearbeiding og tilrettelegging av nettutgaven av «sier vi» vil vi gi en særlig takk (igjen) til Bendik Kråvik Schøien for arbeidet med nettsiden. Takk til Claudia Lorentzen Waage for iherdig «punshe-arbeid» og gode forslag og korrigeringer underveis. Takk til Kirkerådet for trosopplæringsmidler til nettsidene og til Mellomkirkelig råd for støtte til til siste fase av arbeidet med nettlanseringen.

En oppfordring til slutt:

Gi oss tilbakemeldinger på hvordan dette materiellet fungerer. Send en e-post til kd@kirkeligdialogsenter.no med tilbakemeldinger. Se ellers våre nettsider www.kirkeligdialogsenter.no

Forord

Print

av Berit Hagen Agøy Generalsekretær i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke Oslo, oktober 2013

Jesus var grensesprengende i sitt møte med mennesker. Fra urkirken går det en rød inkluderende tråd igjennom kirkehistorien preget av at min neste er mitt medmenneske med samme verdi som meg, uavhengig av tro og bakgrunn.

Men det finnes også en parallell og mer skamfull tråd gjennom historien. Stereotypisering, demonisering, fordømmelse og vold mot annerledes troende hefter også ved kirkens historie. Verst har det gått ut over jødene. Helt fra starten av da jødene ble anklaget for å ha drept Jesus og til dagens antisemittisme, har kirken båret på anti-jødiske holdninger og vært med på å spre og legitimere antisemittisme – med grusomme konsekvenser. Det må vi erkjenne for å kunne ta et oppgjør med det. Hva har vi lært av historiske feiltrinn? Hvordan kan vi unngå at det skjer igjen? Det er skremmende å se økende antisemittisme i dagens Europa, Norge inkludert. Fortidens troll dukker opp av eska igjen, og de kan krype ut og snike seg omkring om vi ikke gjenkjenner dem. Sola – kunnskap og mot – får trollene til å sprekke!

I tillegg til jødehat, erfarerer vi også hat mot muslimer og rom i dagens norske samfunn. Vi er derfor glade for å kunne presentere et nytt trosopplæringsmateriell om antisemittisme, islamofobi og antisiganisme til bruk i Den norske kirke. Vi håper at det også kan inspirere og tas i bruk av andre kirker og kristne organisasjoner. Det er, etter det vi kjenner til, det første trosopplæringsmateriellet som er laget om denne viktige tematikken. Det kommer med andre ord sent, men forhåpentligvis godt.

Trosopplæringen skal gi barn og unge en forståelse av den kristne tro og respekt for annen tro eller overbevisning. Det kan være en krevende øvelse, men desto mer viktig. Vi må lære våre unge å bli trygge på og stolte av sin kristne tro og identitet, uten å øve vold mot, karikere eller fortegne andres tro. Vi har et evangelium som ikke må forklares i negasjon til andre. Vi må holde fast i den inkluderende tråden som binder oss til Jesu grensesprengende kjærlighet i møte med alle mennesker. Vi må tørre å bevege oss ut i grenselandet og møte dem som er annerledes enn oss med nysgjerrighet, glede og respekt.

Dette materiellet er ment for de som underviser og driver trosopplæring, og det gir både en teologisk og historisk innføring og inneholder en rekke praktiske øvelser. Deler av det kan lett kopieres og deles ut til ungdommene. Materiellet foreligger også elektronisk i http://www.ressursbanken.no/. Vi håper at materiellet kan gi ideer til lokale tilpasninger. Trosopplæringsmaterialet er utarbeidet av Kirkelig Dialogsenter på oppdrag fra Mellomkirkelig råd. Vi retter en stor takk til senterets daglig leder og dialogprest Steinar Ims og dialogprest Iselin Jørgensen. Vi takker også for utfordringer og konstruktive innspill fra Det Mosaiske Trossamfund og Islamsk Råd Norge underveis i arbeidet med dette materiellet. Til slutt takk til Ole Andreas Kvamme, Sven Thore Kloster, Gunnar Haaland og Kirkerådets Seksjon for barn, unge og trosopplæring for faglige og pedagogiske bidrag.

Veiledning til øvelsene og bibelstudiene

Print

Målsetning

Dette materiellet har som mål å bidra til å gjøre oss bevisst på antisemittisme, islamofobi og antisiganisme. Slik kan vi lettere gjenkjenne rasismen og ta et oppgjør med den når vi møter den som bevisst hat eller ubevisste stereotypier i menigheten eller samfunnet.

Øvelsene er laget for at vi skal:
  • Erfare hvor ødeleggende fordommer og fremmedfrykt er for enkeltmennesker og samfunnet
  • Lære å gjenkjenne antisemittisme, islamofobi og antisiganisme slik at vi kan ta et oppgjør med disse holdningene når vi møter dem
  • Lære om kristen tro og kristent ansvar i møte med slike holdninger
  • Lære å reflektere over egen tro og hva det betyr for vår identitet og handlinger
  • Lære å møte mennesker med respekt for forskjellighet og nysgjerrighet på hva andre kan fortelle oss
  • Lære å lese bibeltekster ansvarlig ut fra kontekst og historie

    Dette er ambisiøse målsetninger. Vi tror de lar seg realisere når gode lærere og ledere tør å åpne opp for våre egne erfaringer i møte med temaene som tas opp.

Dette står ikke i motsetning til et klart budskap om hva kristen tro forplikter oss på, men setter troen i sammenheng med våre egne liv. Den teologiske målsetningen er tidligere oppsummert under kapittelet Teologisk respons. Oppsummert kan vi si at den er:

  • Troen på den treenige Gud er også troen på den relasjonelle Gud som skaper, frigjør og gir liv på flere måter enn det vi selv kan forestille oss.
  • Vi er alle skapt i Gud bilde uavhengig av tro eller overbevisning, kultur, etnisk tilhørighet eller språk.
  • Gud møter oss i den fremmede.
  • Gud inviterer alle inn i sitt fellesskap. Det forplikter oss som kristne på gjestfrihet. Dette er en gjestfrihet som prøver å legge til rette for likeverdighet og gjensidig respekt for det som er forskjellig. Det forplikter oss også til å være åpne for gjestfriheten vi møter hos andre.

 

Viktige ting å huske på for ledere og lærere:

  1. Gjennomfør alltid en oppsummerende samtale etter øvelser og i forkant av bibelstudiet. Noen øvelser kan være krevende og stort skjønn må ligge til grunn for gjennomføringen.
  2. Tidsangivelser er omtrentlige ut fra vår egen erfaring med øvelsene.
  3. Ikke vær redd for å si noe om hva vår kristne tro forplikter oss til, men vær oppmerksom på at det innenfor vår egen kirke er mange forskjellige og velbegrunnede måter å tolke Bibelen på eller å forholde seg til religionsteologiske spørsmål på («Hvorfor er det flere religioner?», «Finnes det frelse utenom gjennom Jesus?», osv.).
  4. Gjennomfør øvelsene i forkant av bibelstudiene, slik det er lagt opp til. Vi ønsker å vektlegge særskilte meningslag i tekstene på denne måten.
  5. Samtaler og diskusjoner bør foregå i en sirkel, sittende i en ring på gulvet eller på stoler. Dette er viktig for å inkludere og ansvarliggjøre alle i samtalene.
  6. Lesning av bibeltekster og andre tekster bør skje i en sirkel og ved at hver enkelt leser et vers, avsnitt eller en setning hver på rundgang.
  7. Sett øvelser, tekster og referanser inn i en lokal sammenheng så langt som mulig. Ta eierskap til øvelsene og tekstene ved å plassere dem inn i din og deres eget nærmiljø («Hva gjør vi hos oss?», «Hvilke ord bruker vi om hverandre i vår by/på vårt sted?», osv.).
  8. Vær tydelig leder i øvelser og bibelstudier, men gi tid og plass til meninger og erfaringer, også de som ikke er i tråd med dine egne meninger.
  9. Husk målsetningene for øvelsene.

Hvordan leser vi bibeltekstene?

Flere av bibeltekstene i verkstedene er vanskelige tekster som utfordrer oss teologisk. Vi ønsker at vi skal bli utfordret også på slike tekster og få verktøy til å gjøre det på en konstruktiv måte. Bibelen har mange og vanskelige sider ved seg som vi ikke skal legge skjul på. Johannsevangeliets bruk av betegnelsen «jødene» er en av dem. Beskrivelsen av Jesu møte med den kaananeeiske kvinnen er en annen. Det å utsette seg for vanskelige tekster åpner også for en større refleksjon om bibelsyn og hvordan vi som kristne lesere i dag kan forholde oss til bibeltekster. Det i seg selv er en viktig øvelse. I dette materiellet er vi også opptatt av å identifisere hvem som skaper teologien, og hvem som tjener på tolkningen. Hvem er vi? Kjønn, klasse, alder, nasjonalitet, utdanning, interesser og erfaringer påvirker hvilke spørsmål vi stiller til teksten og hvilke svar vi lar den gi oss.

Kontekstuell bibellesning

To viktige spørsmål i kontekstuell bibellesning er: I hvilken kontekst oppstod teksten, og i hvilken kontekst blir tolkningen til? Når vi leser bibeltekster, er det viktig å starte med å se på den historiske sammenheng tekstene ble skrevet i. Hvem var forfatteren(e) av teksten og i hva slags samfunn levde de? Hva og hvem preget forfatterne i deres liv? Deretter bør en se på språket og litterære virkemidler i selve teksten. Hva betyr ordene og begrepene og i hvilken sammenheng står de i? Til slutt kan en trekke relevante paralleller til vårt eget samfunn.

Som en oppsummering av det som kalles kontekstuell bibellesning snakker den sørafrikanske teologen Gerald West om å lese bak teksten (Hva er historien bak teksten?), teksten for seg selv (den litterære tolkningen) og foran teksten (hvordan teksten gir mening til oss i dag?). West oppsummerer sin forståelse i fire oppfordringer:
    1.    Les Bibelen kritisk.
    2.    Les alltid tekstene ut fra erfaringene til marginaliserte, f.eks. minoriteter, fattige, diskriminerte.
    3.    Les Bibelen sammen.
    4.    Les Bibelen med en forpliktelse til å skape forandring til det bedre for alle.

Dialog som metode

I verkstedene bruker vi ofte dialog som metode. Som tidligere nevnt innebærer det at lærer eller leder må slippe til erfaringer, tanker og refleksjoner fra alle deltakerne, uten at forskjellige meninger nødvendigvis settes opp mot hverandre. Da må lærer eller leder ikke la seg friste til å gå inn i en monolog hvor ingen andre får sagt noe.

Dialog skiller seg fra forhandlingen ved at man ikke trenger å bli enig. Den skiller seg fra diskusjonen ved ikke bare å snakke saklig, men også personlig. Den skiller seg fra debatten ved at målet ikke er å vinne, men å ha mot og tid til å forstå den andre.

Dialog betyr ikke at alle meninger er like riktige. Du skal som leder selvfølgelig være tydelig på hva som er riktig eller galt, særlig innenfor en krevende tematikk som dette. Men samtidig kan dialogen være en metode for å åpne opp for den gode, undrende og tillitsfulle samtalen om disse tingene.

Prøv også interreligiøs dialog

Det å snakke sammen med annerledes troende, ikke bare om dem, er den beste måten å lære å kjenne andre på (og kanskje også seg selv?). Vi har i dette materiellet ikke lagt opp øvelser for interreligiøs dialog, men vil oppfordre til at konfirmantene/ungdomsgruppene også gjør dette. Dersom menigheten ikke allerede er engasjert i interreligiøs dialog, bør dette vurderes. Mange av øvelsene egner seg godt til interreligiøse øvelser. Det kan for eksempel være spennende å prøve ut noen av øvelsene i konfirmantgruppa, og så eventuelt i en interreligiøs sammenheng, og se om det er stor forskjell.

Gode møter og samtaler med mennesker med annen bakgrunn enn oss selv er mulig mange steder i Norge i dag. Vi formes som mennesker i møte med andre. Slik formes også troen vår i møte med andre kristne, med ikketroende eller mennesker med annen tro. IKON-Danmark har arbeidet med tros- og livssynsdialog i 20 år. Deres erfaring er at:

Når man går ind i en personlig dialog på tværs af religiøse, kulturelle og værdimæssige forskelle, bliver man konfrontert med sig selv, sine værdier og tilgang til verden. Man får brudt sine vante forestillinger og bliver tvunget til at tage stilling til mange nye ting.

Vår erfaring er at dialogen utfordrer, endrer og fordyper vår egen tro på en positiv måte. Samtidig er det viktig å vite at den eller de vi går i dialog med også ønsker dialogen, og ikke ufrivillig blir gjenstand for vår velvilje. Dialog handler ikke om å endre den andre, men om å ta del i de små endringer i oppfatning av hverandre som vi får gjennom møtet.

Dialoger kan også føre til at vi gjør noe sammen. En slik praksis får igjen ofte resultater for hvordan vi tenker teologisk om mangfold i samfunnet. Og viktigst av alt: diapraksis (handlinger) kan føre til endring i riktig retning, kanskje også at fordommer ryddes av veien?

Filosofen Helge Svare har utformet en «dialogplakat» på oppdrag fra Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn som et nyttig verktøy i dialoger:

  1. En dialog er et samarbeidsprosjekt der man gjennom samtale prøver å skape noe sammen slik at alle kommer ut som «vinnere».
  2. Dialogen følger idealet om å «spille hverandre gode». Dette krever respekt og omtanke.
  3. En dialog behøver ikke alltid å ha et mål. Men hvis dialogen har et mål, bør man forsøke å enes om hva det skal være og hvordan det best kan oppnås.
  4. Åpenhet og ærlighet er viktige dialogiske idealer. Dialog er uforenelig med skjulte agendaer, retoriske knep og hersketeknikker.
  5. Kritikk i en dialog bør være granskende og konstruktiv.
  6. Forskjellighet og mangfold er en ressurs i dialogen.
  7. Den som går inn i en dialog, må være villig til å la seg bevege.
  8. En samtale kan være mer eller mindre dialogisk. De fleste samtaler vinner på å gjøres mer dialogiske.
  9. God ledelse og ytre struktur kan skape en god ramme for dialogen. Men først og fremst vokser gode dialoger ut av et ekte, personlig, dialogisk engasjement.

Forslag til praksis gjennom hele eller deler av konfirmanttiden

Print

Farvel – sa han…
Farvel, sa reven. – Nå skal du få høre min hemmelighet. Den er ganske enkel: En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.
Det vesentlige er usynlig for øyet, gjentok den lille prinsen for at han skulle huske det bedre.
     Antoine de Saint-Exupéry: Den lille prinsen.

Konfirmanttiden er en tid for å lære om kristen tro og praksis. Men det er i enda sterkere grad en tid for å praktisere troen på ulike måter. Til dette trenger vi en fast rytme og klare forventninger. Det er lurt å koble fromhet, aktivisme og selvrefleksjon sammen. Det skaper en helhet som inspirerer.

  1. Fromhet kan være liturgisk deltagelse, stille bønn, meditasjon, fastepraksis i fastetiden (i perioder gi avkall på godteri, fjernsynstitting, dataspill, osv.).
  2. Aktivisme knytter vi opp til begrepet «dialog» – og det å se seg selv i relasjon til mennesker rundt deg.
  3. Selvrefleksjon kan knyttes opp til bibellesning eller være et resultat av konfirmanttimer.

De to sistnevnte punktene dekkes av verkstedene og oppgavene i dette heftet. Fromhetspraksis kan knyttes til verkstedene gjennom utarbeidelse av forbønner til bruk i gudstjenesten inspirert av tema for øvelsene, eller av en fast praksis i konfirmanttiden.

Teksten nedenfor er et forslag til en avtale som konfirmantene eller ungdomsgruppen kan inngå i løpet av tiden de er sammen. Den kan være over kortere eller lengre tid, men bør inngås frivillig og som et resultat av en eller flere samlinger, enten fra dette materiellet eller utifra vanlige samlinger. Det må også være tydelig hva som legges av forventning til de enkelte punkter (hyppighet på lesninger og samlinger i ulike fellesskap, formen på stille bønn, formen på møter med mennesker konfirmantene ikke til vanlig møter, osv.).

Jesus kaller oss til å bære kjærligheten frem i verden og til å skape forståelse og fred mellom mennesker. Gjennom konfirmanttiden ønsker vi å svare på dette kallet ved å praktisere vår tro og ved å være i dialog med verden rundt oss.

Jeg ønsker å være med å bære denne praksisen.
I konfirmanttiden vil jeg meg:

  1. Sette av tid til en regelmessig praksis
    (f.eks. en liten selvvalgt eller selvlaget bønn ved leggetid ___ ganger i uken).
  2. Delta regelmessig i et fellesskap hvor troen praktiseres (i konfirmantgruppen, i gudstjenesten, andre steder eller sammenhenger).
  3. Lese utvalgte jesusfortellinger.
  4. Øve meg i å se mine følelser, min historie og personlighet med Jesu kjærlighet, åpenhet, respekt og vilje til å dele.
  5. Øve meg i å møte andre med Jesu kjærlighet, åpenhet, respekt og vilje til å dele.
  6. Utfordre meg selv til å møte mennesker jeg vanligvis ikke ville møtt, gjennom samtaler, intervjuer, el. lign. Jeg ønsker med nysgjerrighet å finne ut hva som er viktig i andre menneskers liv.
  7. Øve meg i å etterleve de overbevisninger som måtte vokse frem i meg, også dersom det innbærer at jeg må endre mine planer og vaner.

Bakgrunn

Print

Hvorfor skal vi ha et eget materiell om rasisme, fordommer og fremmedfrykt? Og hvorfor skal det handle spesifikt om antismittisme, islamofobi og antisiganisme for ungdommer i Den norske kirke? Grunnen finner vi hovedsakelig i ungdommenes egen hverdag.

Det rapporteres om at hele 15 prosent av barn og ungdommer er utsatt for en eller flere hendelser på skolen på grunn av sin nasjonale bakgrunn. Totalt er det 6,9 prosent av elevene som utsettes for uønskede hendelser på grunn av nasjonal bakgrunn to til tre ganger i måneden eller oftere. Elever med begge foreldre fra utlandet er mest utsatt totalt sett, men andelen som utsettes for hendelser øker desto lavere andel minoritetsspråklige det er på skolen. Data fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) sin årlige kartlegging av befolkningen for øvrig viser at de som ikke har kontakt med innvandrere har mest negative holdninger til innvandring og innvandrere. Befolkningen er mer skeptisk til muslimer enn til tilhengere av andre verdensreligioner. Samtidig viser data fra IMDi at personer med afrikansk bakgrunn, særlig somaliere, er mest utsatt for diskriminering. Iranere og irakere er andre grupper som opplever mye forskjellsbehandling.

Ni prosent av elevene har blitt utsatt for hendelser på skolen på grunn av sin tro eller religiøse bakgrunn. 3,5 prosent blir utsatt for slike hendelser to til tre ganger i måneden eller oftere. Elever med jødisk bakgrunn er i størst grad utsatt for dette, mens elever med kristen bakgrunn er minst utsatt. Hele 52 prosent av elevene i Osloskolen oppgir at de på egen skole har opplevd at «jøde» har blitt brukt til å beskrive noe negativt. Dessverre har ikke Norge offisielle data for verken hatkriminalitet, diskriminering eller fordommer mot jøder. Begrunnelsen er at de 1100–1400 medlemmene gir for lite kildemateriale. Dette har Det Mosaiske Trossamfund reagert på, og har bl.a. begynt med egen registrering av slike hendelser.

Disse tallene er med på å understreke at ungdom trenger samtalepartnere og mulighet til å møte mennesker med ulik bakgrunn for bedre å forstå både dem og seg selv. Som kirke i nær kontakt med ungdom i konfirmasjonsalder og annet ungdomsarbeid, har Den norske kirke en rolle å spille. Som majoritetskirke i det norske samfunn, har vi et særlig ansvar for å utdanne alle våre ungdommer til reflekterte og selvstendige individer som ser mennesker bak fordommer og rasistisk ordbruk, og som kan avsløre stereotypier og hat. Som kirke har vi også et særlig ansvar på grunn av vår historie overfor jøder og annerledes troende.

Da Kunnskapsdepartementet lanserte sin rapport om bekjempelse av antisemittisme og rasisme i skolen i 2011 var responsen fra jødiske og muslimske elever tydelig: «Det er viktig å starte med lærerne. Deres oppgave er å skape trygghet i klasserommet». Da de videre ble spurt om hvordan trygghet skapes, var svaret: «Kunnskap og omsorg». Denne utfordringen begrenser seg ikke bare til klasserommet og skolens lærere. Det er en utfordring også for kirken og for trosopplæringsarbeidet.

Teologisk respons

Print

Antisemittisme, islamofobi og antisiganisme i samfunnet krever av oss som kirke en teologisk respons. Hvordan skal vi møte disse holdningene som troende kristne og som del av kirkens menigheter? Vår tro på en treenig Gud gir oss mange ressurser i møte med disse holdningene.

Guds skaperverk

I skapelsesberetningene blir vi fortalt at Gud skaper mennesket i sitt bilde og setter mennesket til å forvalte skaperverket. Skapelsesteologien forteller oss at vi har et ansvar både for våre medmennesker og for skaperverket på oppdrag fra Gud. Det er også en påminnelse om at alt liv er hellig, og at hvert enkelt menneske bærer Guds bilde i seg. De ti bud, og tydeligst det femte om ikke å drepe sin neste, viderefører denne tanken.

Bispemøtet vedtok på Bispemøtet 15.-19. okt. 2012 en uttalelse om Kirkens forhold til jødene under okkupasjonen 1940-1945. Den vektlegger også det kristne menneskesyn og sier:
Det forferdelige som skjedde med jødene den gang, også i vårt land, er en alvorlig påminnelse om å være på vakt mot ideologiske krefter som truer menneskeverdet og alle menneskers likeverd. Kirken har et særlig ansvar for å slå ring om religiøse minoriteter og andre utstøtte grupper som trues av undertrykkelse og forfølgelse. Det kristne menneskesyn forplikter kirken til å ta opp kampen mot antisemittismen og andre former for rasisme der slike holdninger kommer til overflaten både i vårt land, i Europa og andre land. Det utfordrer oss i dag til fornyet bevissthet, årvåkenhet og handling.

I Hovedprinsipper for Mellomkirkelig råds interreligiøse engasjement formuleres dette slik:

Bibelen og vår kirkes lære uttrykker at ethvert menneske er skapt og daglig skapes i Guds bilde. Dette kaller oss til å omgås alle som søsken, og forholde oss i respekt til menneskers dype lengsel etter sin skaper. Det gudbilledlige mangfoldet kaller kirken til å se etter spor av den treenige Gud i alle mennesker, også dem med annen tro, og til å være åpen for deres erfaringer med livet og det hellige.

Jesu liv

Grunnlaget for vår kristne tro er evangeliet om Jesus. Jesus var selv jøde og levde i et jødisk samfunn styrt av romerske makthavere med alt det innebar av sosiale, religiøse og politiske forutsetninger for hans forkynnelse. Sentralt står hans forkynnelse av Guds rike. Jesus sier aldri helt tydelig hva han mener med Guds rike, men det han gjør og forteller, viser tydelig at det handler om noe ut over «menneskers rike», hvordan vi omgås hverandre i samfunnet og i dagliglivet. Underne illustrerer at Jesus i sin forkynnelse av Guds rike fjerner grunnlaget for frykten vi kjenner i møte med sykdom, urenhet og død. På Jesu tid var sykdom ikke bare livstruende, det truet også samfunnsordenen og det sosiale fellesskapet. Helbredelse ga mennesker helse, sosiale liv og fellesskap tilbake på en gang. Jesu handlemåte preges også i sterk grad av at han inkluderer utstøtte mennesker i fellesskapet rundt måltidet. Her utfordrer Jesus, både i sine lignelser og gjennom praksis, sosiale hierarkier og maktstrukturer i samtiden. Betydningen av måltidet henter han fra sin egen jødiske tradisjon, men samtidig utvider og utfordrer han dette bildet gjennom f.eks. lignelsen om husverten som ble avvist av gjestene. Denne lignelsen blir brukt i ett av verkstedene i materiellet. I Bergprekenen utfordrer Jesus sine tilhørere til en radikal kjærlighet i møte med sine medmennesker. Han kritiserer med dette enkelte religiøse fortolkninger av tradisjonen på det som blir fremstilt som manglende engasjement for enkeltmennesker. Jesus var ikke alene i det jødiske miljøet om kritikk av enkelte tolkningstradisjoner, og han står i en lang rekke av jødiske profeter og reformatorer som utøvde religions- og maktkritikk. Jesus kritiserte altså flere jødiske tolkningstradisjoner i sin samtid. Dessverre har den kritikken av kristne i ettertid ofte blitt fortolket som en generell kritikk av jødedommen.

Gjennom Jesus ser vi et teologisk grunnlag for å sette møter med våre medmennesker i sentrum, uavhengig av tilhørighet. Han sier vi skal elske vår neste som oss selv, og forteller historien om den barmhjertige samaritan som oppfølging til spørsmålet om hvem vår neste er. I Bergprekenen går Jesus så langt som til å fortelle oss at vi skal elske våre fiender. Saligprisningene i Bergprekenen peker på hvordan vi vitner om vår tro gjennom arbeid for fred og rettferdighet. De åpner kanskje også for at andre kan vitne om sin tro eller overbevisning til oss? For oss som kristne forteller disse tekstene blant annet hvor sentralt begreper som «ydmykhet», «rettferdighet», «barmhjertighet» og «fred» bør være i vår etikk.

I Hovedprinsipper for Mellomkirkelig råds interreligiøse engasjement formuleres dette slik:

Evangeliefortellingene motiverer oss til å krysse grenser i vårt engasjement for rettferdighet og kjærlighet til våre naboer. Jesus frigjør og myndiggjør mennesker til meningsfull og forpliktende samhandling med annerledes troende. Til tross for risikoen satte Jesus det enkelte mennesket i sentrum, uavhengig av sosial, politisk eller religiøs tilhørighet. […] Jesus sier til sine disipler: «Salige er de som skaper fred.» Å skape fred og gode relasjoner er en del av kirkens oppdrag. Gjennom freds- og forsoningsskapende dialog vitner kirken om sin tro.

 
Den livgivende Ånd

Guds ånd er delaktig i skapelsen av verden. På samme måte som Gud i en av skapelsesberetningene blåser ånden inn i jordmennesket Adam, er det Ånden som gir liv til alt levende i dag. Jesus lovte disiplene i sin tid at han skulle sende dem sin ånd for at den skulle være med dem og rettlede dem. Gud bryr seg om sin skapning og har ikke forlatt oss. Ånden gjør det mulig for oss å være kirke i dag. Den skaper tro, frigjør oss fra frykt og hjelper oss til å elske og tilgi. Ånden rettleder oss og gir oss visdom til å forstå hva som ødelegger og bryter livet ned, og hva som reiser mennesker opp.

Bibelen forteller poetisk om Ånden (vinden) som blåser dit den vil. Ånden kan forandre enkeltmennesker og verden, men forandring trenger ikke bety trosskifte eller en målsetning om å fjerne forskjellighet. I beretningen om Emmausvandrerne fortelles det om hvordan den ukjente viser seg å være den oppstandne Jesus. Gjenkjennelsen skjer i måltidsfellesskapet når Jesus bryter brødet og deler det med dem. Fortellingen har mange spennende tolkningsmuligheter. En av dem peker på behovet for stadig å lete etter lærdom i det vi opplever som fremmed eller ukjent. Vi kan invitere andre mennesker inn i vår sammenheng, ikke bare for å fortelle dem om vår sannhet, men for å åpne opp for at sannheten også finnes på steder der vi ikke forventer å finne den. Fordommer og fremmedfrykt lukker for denne muligheten. «Ånden eller det hellige er i mellom», sier den jødiske dialogfilosofen Martin Buber. Som kristne har vi mange ressurser i vårt trinitariske gudsbilde for å hente inspirasjon til å skape trygge rom for det hellige. Det skjer både når det er vi som inviterer og når vi selv blir invitert.

I Hovedprinsipper for Mellomkirkelig råds interreligiøse engasjement formuleres dette slik:

Den Hellige Ånd styrker og gir liv til en kristen praksis som fører oss ut av frykten og åpner oss mot framtiden. Vi ber om at Guds Ånd fører oss fra feiltrinn til forsoning og fred med mennesker. Åndens frukter er overbærenhet, vennlighet og godhet. Vi lever i dialog i håpet om at vi vil trenge dypere inn i gudsrikets hemmeligheter.

 
Kristen identitet og tro

Forkynnelsen av evangeliet stod sentralt i utviklingen av kristen identitet helt fra nytestamentlig tid, slik vi finner det beskrevet blant annet hos Paulus. Kristen identitet var en ny størrelse som måtte konkurrere med, og markere seg fra, så vel ulike jødiske retninger som fra greske og romerske religioner. Dette konkurranseforholdet er trolig en viktig årsak til mye av polemikken en finner eksempler på i mange tidlige kristne tekster. Sterk polemikk har ganske ulik virkning avhengig av om den fremføres av en minoritet mot tunge majoritetstradisjoner, eller om majoriteten retter den mot minoriteter. Når vi i dag som kirke forkynner og forteller om vår tro, er utfordringen å gjøre dette på en måte som ikke fortegner, karikerer eller rakker ned på andre religioner. Evangeliet er sterkt nok til å stå på egne ben. Det trenger ikke defineres i negasjon til andre religioner. Som kirke vil vi fortsette å tale høyt om det vi tror på, men vi skal gjøre det på en respektfull måte som gjenspeiler den kjærligheten vi faktisk holder for sant, og som ikke rakker ned på andre eller sprer frykt. Historien forteller oss med stor tyngde at når identitet blir til identitetspolitikk som skiller «oss» og «dem» på grunnlag av negative assosiasjoner, kan det bli et farlig og destruktivt redskap. Vi ser klare og alvorlige tegn til dette i dagens Europa og i Norge. Ønsket om å fortelle om egen tro og identitet trenger ikke stå i motsetning til den respektfulle samtalen, så lenge vi er villige til å dele med hverandre og åpne for å lære av hverandre. Vi kan være uenig i, men ikke dømme den andres tro eller identitet til å være mindreverdig.
Forskjellighet kan lære oss å se at vi er en del av et større fellesskap. Religionsteologen Paul Knitter sier:
Du må først og fremst forplikte deg, i fellesskap med alle kristne og i fellesskap med brødre og søstre fra andre religioner, til å fremme Guds rikes kjærlighet, rettferdighet og fred – og ved å gjøre det vil alle teologiene i de ulike tradisjonene bli ivaretatt. Og selv om ikke det skjer, og vi ikke gjør fremskritt innenfor teologiene, så vil likevel verden bli et bedre sted å leve.

Knitters uttalelse kan virke radikal, men samsvarer i stor grad med Jesu forkynnelse slik vi tidligere viste til i bl.a. Bergprekenen. I Fellesuttalelse mot religiøs ekstremisme fra Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke sies det slik:

Religiøs ekstremisme er derfor i strid med våre religioners lære, spesielt med tanke på menneskets grunnleggende verdi og rettigheter. Tanken om å tvinge sin oppfatning på andre bryter fundamentalt med det ansvar og den rett vi tror Gud har gitt alle mennesker til å gjøre sine egne valg. Det å leve i fred og forsoning med hverandre over kulturelle og religiøse grenser er i dyp samklang med grunnverdier i våre religioner.

Historien forplikter oss

Print

Først må det settes fyr på deres synagoger og skoler og det som ikke brenner opp må begraves under jorden, slik at intet menneske noensinne skal kunne se en stein eller mur igjen etter dem. Dette må gjøres til ære for vår Herre og for kristendommen, […] Men hvis vi, nå som vi er informert, skulle finne på å beskytte disse jødiske husene, […] hvor de lyver om, spotter, forbanner, bakvasker og æreskrenker Kristus og oss (slik vi har hørt i det foregående), så ville det være som om vi gjorde alle disse tingene selv. […] For det andre anbefaler jeg at deres privathus blir ødelagt og jevnet med jorden. For også her gjør de det samme som de gjør i synagogene. I stedet kan de finne sitt hjem under et tak eller i en låve, slik tilfellet er med signøynerne.

Dette utsagnet er fra vår viktigste reformator, Martin Luther. Hans polemikk mot jødene var grotesk, og viser ubehagelige sider ved samtidens språkbruk og hatefulle omtale av jøder. Særlig i skriftet Mot jødene og deres løgner (1542) er menneskeforakten fremtredende i det jødene er dømt til å brenne i helvete som Djevelens barn.

Hatet mot jøder på 1500-tallet var ikke noe nytt. Det har siden de første hundre år etter Kristus blitt brukt av kristne til å diskriminere og utestenge denne folkegruppen. Jødehatet økte systematisk gjennom middelalderen frem mot moderne tid, og resulterte i alt fra hets, isolering og manglende borgerrettigheter til fysisk vold, tvangskonvertering, drap og Holocaust. Vi skal straks gå nærmere inn på kirkens mørke historie overfor jødene.

Vold, hat og demonisering av muslimer og islam har også en mer enn 1000 år lang historie i Europa og i kristne kirker. Også denne arven preger oss i dag. «Vi kristne er veldig opptatt av barn. La de små barn komme til meg, sa Jesus. Jeg kan ikke skjønne at Muhammed kan ha sagt det samme», sa en norsk politiker, til stor latter fra publikum i en frimenighet i Bergen i 2004, før han fortsatte: «I tilfelle han måtte ha sagt det samme, må det ha vært: La de små barn komme til meg slik at jeg kan utnytte dem i min kamp for å islamisere verden.» Med innvandringen av migranter med muslimsk bakgrunn til Vest-Europa og Norge har hatretorikken og fordommene igjen bredt om seg. Muslimene blir av flere fremstilt som en ensartet gruppe med et hemmelig mål om å overta Europa, Eurabia-myten. Gamle fiendebilder av islam brukes for alt det er verdt i kampen mot muslimers likeverdige medborgerskap i landet vårt. En rapport fra EUs overvåkingssenter for rasisme og fremmedfrykt i 2006 dokumenterte at mange muslimer i dagens Europa opplever alt fra diskriminering på arbeids- og boligmarkedet til muntlige hatytringer, fysiske personangrep eller hærverk mot eiendom.

Vi har altså som kristne dessverre del i en lang historie med fordommer, hat, vold og forfølgelse mot religiøse minoriteter og annerledes troende. Historien ikke er entydig. Det finnes kristne som har omtalt jøder, muslimer og annerledestroende godt. Og kirkene er langt fra er de eneste europeiske institusjonene som er skyldige i denne historien. Men dette gjør ikke kirkenes ansvar mindre. Vi skal i det følgende trekke frem sider ved vår historie som ytterligere viser hvordan hatet mot fremmede har fått rotfeste i vår kirkelige tradisjon. Bildet er langt fra utfyllende, men viser hvor rotfestet ondsinnede fordommer kan være, og hvor mye ondskap de fører med seg. Dette forplikter oss til å arbeide mot alle former for rasisme, fordommer og fremmedfrykt i dag.

Jødehat

Print

Som tidligere nevnt var ikke Martin Luthers tanker nye. Hatet mot jøder har røtter langt tilbake i europeisk historie og kirkehistorie og stod sterkt i Luthers samtid. Luther bidro til å forsterke dette hatet gjennom sin polemikk. Han gikk faktisk lengre enn mange andre i sitt jødehat.

Fremvekst av tidlig-kristen identitet

Hvis vi går helt tilbake til de nytestamentlige skriftene, finner vi en del negativ omtale av de som blir betegnet «jødene». Påskefortellingen hos evangelisten Johannes fremstiller «jødene» som hovedansvarlige for henrettelsen av Jesus. F.eks. sies det i Johannes 19, 14-15a: «Det var helgaften før påske, omkring den sjette time. Pilatus sier da til jødene: «Se, her er kongen deres!» Men de ropte: «Bort med ham, bort med ham! Korsfest ham!»» I Matteus sin versjon av lidelseshistorien kan vi lese at «forsamlingen» av mennesker ropte «La blodet hans komme over oss og våre barn.» (Matteus 27, 25) Dette har skapt grobunn for en tidlig og omfattende kristen antijudaisme. Senere i historien har dette lagt grunnlag for massiv antisemittisme med katastrofale følger for jødiske enkeltmennesker, grupper, institusjoner og eiendom. Hvorfor er «jødene» omtalt på denne måten i tekster i Det nye testamentet?

Det er ulike teorier på hvorfor tekstene er som de er. Mange vil hevde at det er resultat av interne og stedsspesifikke stridigheter mellom de jesustroende jødene (de tidligste kristne) og andre jødiske retninger som da blir stemplet som «jøder». Noen vil peke på et konkurranseforhold som oppsto mellom disse gruppene. Jødedommen på Jesu tid var sammensatt og besto av ulike grupper. Midt i dette mangfoldige jødiske landskapet oppstår den jødiske jesusbevegelsen, som altså kritiserer og konkurrerer med andre grupper i det jødiske samfunnet.

Det er også verdt å merke seg at det greske ordet som på norsk blir oversatt til «jøde», også kan oversettes «judeer». Når Johannesevangeliet omtaler «jødene» som Jesu motstandere, handler det oftest om det jødiske lederskapet i Jerusalem i Judea (se f.eks. Johannes 7, 1; 7, 13; 18, 14). Det er disse lederne som er «jødene» som krever at Jesus skal korsfestes. Det handler i utgangspunktet ikke om alle jøder til alle tider, selv om det kan lyde slik. Iscenesettelsen av «jødene» som Jesu motstandere gjennom hele Johannesevangeliet er et litterært virkemiddel som kanskje fungerte greit i sin samtid, men som har næret jødehatet opp gjennom kirkens historie.

Tempelets fall i år 70 blir av mange teologer utover i kirkehistorien tolket som et endelig bevis på at Guds forhold til jødene var slutt, og at en ny pakt med de kristne tok over: «Kirken var Kristi brud. Synagogen var den avviste venninne. Slik blir forholdet mellom dem fremstilt i den tidlige middelalderkunsten, men metaforen dukker allerede opp hos kirkefedrene Denne tanken om at Gud har forlatt jødene til fordel for kirken, er det vi i dag kaller for erstatningsteologi.

Middelalder og fremvekst av antisemittisme

Først på 1000-tallet blir de antisemittiske trekkene ved forfølgelsen av jøder synlig, blant annet knyttet opp til uroen i Jerusalem. Den kristne patriark i Jerusalem ble halshugget, og jødene ble satt i ledtog med muslimene som ansvarlige for drapet og forsøket på å drive ut de kristne fra det hellige land. De påfølgende korstogene begynner med nedslakting av «Kristi drapsmenn» ved Rhinen og i Frankrike i 1096 (Korstoget varte til 1100). Det såkalte jødiske barbariet ble sagt å være uttrykk for folkelig griskhet og religiøs opphisselse. Det andre korstoget (1146) nørte igjen opp under den folkelige agitasjonen mot jødene, denne gangen med beskyldninger om ritualmord av kristne barn og vanhelligelse av nattverdsbrødet: Ritualmordene var en gjentagelse av Herodes’ mord på uskyldige barn i Betlehem, og vanhelligelsen ble fremstilt som en naturlig konsekvens av jødenes drap av Jesus. Det ble hevdet at det lå i «jødenes natur» å gjøre slike ting, det essensialistiske trekket ved antisemittismen ble slik synlig. På 1300-tallet ble Europa rammet av flere katastrofer med svartedauden (1347-1349) som den verste. Botsøvelser gikk hånd i hånd med behovet for å finne syndebukker for det uforklarlige. Forestillingen om at jødene forgiftet brønnene vokste frem. Etter hvert ble også beskyldninger om griskhet og ågerrenter blandet sammen med beskyldninger om ritualmord og skjending av nattverdsbrødet. Den historiske bakgrunnen for forfølgelsen av nettopp jøder er mange og sammensatte, men de ideologiske og religiøse begrunnelsene for denne forfølgelsen hadde satt seg i Europas kollektive bevissthet.

Opplysningstid og fremveksten av moderne rasisme

Med opplysningstiden og romantikkens fremvekst blir nye begrunnelser gitt for antisemittisk propaganda. Jødene blir sett på som leverandører av overtro og religiøs galskap, i enda større grad enn kristne. Samtidig sprer en tysk folkebok fra 1602 myten om «den evig vandrende jøde», Ahasverus, som senere ble brukt av nazistene for å begrunne det de kalte jødenes onde natur. Rasismen på 1700-tallet forstår seg selv som naturvitenskap. Her fremstår tanken om overlegne og underlegne mennesker fra naturens side noe som sammenfaller med de europeiske landenes kolonialisering.

Årsakene til den fortsatte oppblomstringen av antisemittisk propaganda i Europa på denne tiden er sammensatte. Skiftende sosiale forhold, fremvekst av liberale verdier og et mer sekularisert samfunn kan ha vært noen av faktorene for antisemittismens fremvekst. Jødene ble assosiert negativt med alt fra demokrati, marxisme, liberalisme, sosialisme, kapitalisme og nye vitenskapelige erkjennelser. Reaksjoner på innvilgelse av borgerrettigheter til jødene utløste ideologiske debatter om det som ble kalt «jødespørsmålet» i flere europeiske land. Både de protestantiske kirkene og den romersk-katolske kirke nøret opp under gamle forestillinger i ny innpakning. I denne perioden ble også jødehat systematisert i skrifter og pamfletter. Angivelige avsløringer om jødiske sammensvergelser ble lagt frem, som f.eks. det falske dokumentet «Sions vises protokoller» forfattet av Tsarens politi i Paris.

Det 20.århundrede

Om den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen i 1933 markerer en videreføring eller en endring i antisemittismen i Europa er svært omdiskutert. Resultatet av nazistenes løsning på «jødespørsmålet» var mordet på seks millioner jøder over hele Europa. Drapene var en sluttføring av forestillingen om raserenhet som vokste frem på slutten av 1800-tallet. Det gjaldt også massedrap av andre folkegrupper som ikke passet inn i den ariske utopien, som f.eks. slavere og sigøynere (rom).

Europeiske kirkers rolle under krigen gikk i flere retninger. Noen bisto nazistene. Andre organiserte aktiv motstand, mens atter andre var tause. Det som imidlertid er sikkert er at kirkenes mangeårige bidrag til antijudaistiske og antisemittiske fremstillinger av jødene, var med på å legge grunnlaget for at nazistene kunne sette i gang sitt utryddelsesprosjekt.

Antisemittismen viste seg dessverre ikke å være død i etterkrigstidens Europa, og det finnes flere eksempler på pogromer (voldsomme jødeforfølgelser) bl.a. i Polen i årene etter krigen. Behandlingen av jøder i det kommunistiske Øst-Europa, fortrengning av Holocaust, lokalbefolkningens og det nasjonale embetsverks samarbeid med nazistene for å gjennomføre Holocaust, samt manglende rettsoppgjør mot overgriperne og manglende eller sene krigsoppgjør til fordel for overlevende jøder har kjennetegnet flere land, inkludert Norge. Fremdeles lever antisemittiske forestillinger videre i europeisk mentalitet, særlig slik vi finner det innenfor de nynazistiske og høyreorienterte miljøene, men også i dagligdags språkbruk og forestillinger om «jøder».

Ulike ortodokse kirker har ikke hatt et tilsvarende oppgjør med antisemittisme som den romersk-katolske kirke og ulike protestantiske kirker har hatt etter Holocaust. Men også disse oppgjørene har blitt kritisert for å være for overfladiske. I den klassiske islamske verden var ikke jødene sett på som en trussel på tilsvarende måte som i det kristendominerte Europa. Men en gradvis fremvekst av jødehat i den muslimske verden har også funnet sted, særlig på 1900-tallet, hvor sirkulering av gamle europeiske jødestereotyper fikk godt nedslag parallelt med fremveksten av arabisk nasjonalisme og sionistisk innvandring av jøder til Palestina. Jødehat er svært utbredt og kobles til konspirasjonsteorier om sammensvergelser i mange muslimske land. Benektelsen av Holocaust er ikke et tabu i store deler av den arabiske verden. «Det er ikke mer enn 70 år siden antisemittismen på det mest selvfølgelige vis var en del av kristendommens identitetsskapende former. Det er langt mindre enn 70 år siden den på tilsvarende vis ble del av den muslimske identitet.»

Den nye antisemittismen

Et nytt begrep er også kommet til: «Den nye antisemittismen». Dette begrepet står i nær relasjon til konfliktene i Midtøsten som involverer staten Israel, og da særlig Israel-Palestina-konflikten. Denne utviklingen «kan sies å innebære en perspektivforandring i antisemittismens historie i Europa, idet det ikke lenger er Holocaust som danner referanserammen, men konflikten i Midtøsten. Israel-Palestina-konflikten står som en overgripende tematikk der det åpnes et rom hvor antisemittiske holdninger kan komme til uttrykk.» Et uttrykk for den «nye» antisemittismen var voldsbølgen som rammet jødiske miljøer i Europa etter den andre palestinske intifada i 2000 og krigen i Gaza i 2009. Norge var her ikke noe unntak. I januar 2009 samlet det seg demonstranter både for og imot den pågående krigen i Gaza. Mens demonstrasjonene i utgangspunktet ble arrangert som politiske protester, utviklet deler av de antiisraelske demonstrasjonene seg etter hvert til antijødiske utfall hvor det fremkom klare antisemittiske holdninger og handlinger.

I Norge er det all grunn til å være ekstra på vakt overfor denne typen «nye» antisemittisme. Mange mennesker i Norge er dypt engasjert i Israel-Palestina-konflikten, motsetningene er store i politiske synspunkter og debattene er ofte sterkt følelsesladede. Det er imidlertid viktig å understreke at det ikke nødvendigvis er antisemittisk å kritisere israelsk politikk. Hvorvidt antiisraelske utfall også er antisemittiske, kan bare avgjøres ved en analyse av det konkrete tilfellet. Det springende punktet er om kritikken «aktiverer antijødiske stereotypier som stigmatiserer jødene som «jøder». Sammenblandingen av israelkritikk og antisemittisk eller antijudaistisk retorikk er synlig i det offentlige ordskiftet, slik vi fikk et eksempel på i Jostein Gaarders kronikk i Aftenposten 5. august 2006:

Vi anerkjenner ikke staten Israels retorikk. Vi anerkjenner ikke blodhevnens gjengjeldelsesspiral med «øye for øye og tann for tann». Vi anerkjenner ikke prinsippet om ti eller tusen arabiske øyne for ett israelsk øye. Vi anerkjenner ikke kollektiv straff eller populasjonsslankekurer som politisk våpen. To tusen år er gått siden en jødisk rabbi kritiserte den urgamle doktrine om «øye for øye og tann for tann». Han sa: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem». Vi anerkjenner ikke en stat som tuftes på antihumanistiske prinsipper og ruinene av en arkaisk nasjonalreligion og krigsreligion.

HL-senteret viser i sin rapport om antisemittisme i Norge (2012) til at det i forbindelse med Israel-Palestina-konflikten har utviklet seg en egen debatt om berettigelsen av bruken av antisemittisme-begrepet: «Man har forsøkt å skille mellom legitim kritikk av Israels politikk og illegitim jødefiendskap, men i den polemiske debatten mellom Israels tilhengere og motstandere har enighet om en slik differensiering vist seg nærmest uoppnåelig: Mens mange av Israels støttespillere aner antisemittisme i enhver kritikk og dermed utvider begrepet utilbørlig, definerer mange motstandere av Israel begrepet så smalt at det egentlig bare treffer nazistenes rasistiske jødefiendskap og derfor ikke har noe bruksområde i nåtiden. Striden om antisemittismebegrepet har altså blitt en del av selve konflikten.»

Det man likevel generelt bør være oppmerksom på i Israel-Palestina-debatter, er hvorvidt debattantene evner å skille mellom staten Israel og jødedom, eller mellom israelsk politikk og jøder. Demonisering av staten Israel eller demonisering av sionisme, en systematisk kritikk som er ute av proporsjoner, eller sammenlikninger av Israels behandling av palestinere med nazistenes behandling av jødene, er også faresignaler om jødehat som bør få alarmlampene til å lyse. 38 prosent av de spurte i HL-senterets undersøkelse om antisemittisme i Norge fra 2012 likestiller Israels behandling av palestinerne med nazistenes behandling av jødene under andre verdenskrig.

Jøder og antisemittisme i Norge

De første jøder ankom Danmark i 1622. Til forskjell fra Danmark var jøder ikke velkommen til Norge før i 1851. Forbudet ble innført med Christian den 5.s Norske Lov av 1687. Inntil da hadde jødene hatt begrensede muligheter til å reise inn i Danmark-Norge. Da den ellers så radikale norske Grunnloven kom i 1814, var det ingen diskusjon rundt den såkalte «jødeparagrafen». Til og med presten og embetsmannen, Nicolai Wergeland, talte for å utestenge jøder fra riket. Hans sønn, Henrik, kjempet derimot mot paragrafen til sin død. Han bidro med sterke litterære bidrag mot paragrafen før opphevelsen av den i 1851, og både Jøden og Jødinnen er dikt som fortsatt kan leses og brukes i undervisning i dag. Wergelands og danske Georg Brandes’ moderne tanker om åpenhet for jødenes tro i riket, møtte motstand som inneholdt klassiske antijødiske utfall. Presten Johan Christian Heuch (senere biskop i Kristiansand) viser i sitt skrift fra 1877, Dr. G. Brandes Polemik mod Kristendommen, hvor rotfestet de antijødiske forestillinger var i befolkningen og i det norske presteskapet på denne tiden:

At den antikristelige Strømningi vore Dage for en væsentlig Del er af jødisk Oprindelse, næres fra jødiske Kilder og i fødte Jøder har sine mest energiske Talsmænd, er Sætninger, som allerede er udtalte saa ofte, at de holde paa at blive forslidte. Og dog er det nødvendigt stedse paany at fremhæve dette Faktum, at i vore Dage den i enhver Henseende mest glimrende, mest gjennomførte, mest fanatiske, og derfor ogsaa i alle Maader mest besnærende Reaktion mod Kristendommen ikke udgaar fra Frafaldet indenfor Kirkens Skjød, – dette frembringer i Reglen kun en mere eller mindre principløs og derfor slap, meningsløs Rationalisme, – men fra det Israel, som af sit Folks Overleveringer og Tro kun har beholdt tilbage dets stolte Selvbevidsthed om at være alle andre Folk overlegent og dets uudslukkelige Had til den Kristendom, hvori det ser Aarsagen til, at det saa længe har været en Pariah mellem Nationerne.

Fra jødeparagrafens opphevelse i 1851 (i praksis fra passtvangen ble opphevet i 1860) til den første fremmedloven i 1901 var det åpnet for innvandring av jøder til Norge. De fleste kom som et resultat av innskrenkninger i jødenes rettigheter og i frykt for pogromer i Russland. Antallet jødiske innvandrere var likevel lavt og oversteg knapt to tusen mennesker. Ved folketellingen i 1875 bodde 17 jøder i Christiania (Oslo). I Norge kom antisemittismen først og fremst til uttrykk i form av stereotype fremstillinger i vitsetegninger, historier, fordommer og nedsettende omtale, men også i helhetlige fremstillinger i bøker som Jøder og Gojim av høyesterettsadvokat Eivind Saxlund fra 1910. Det var ingen formelle restriksjoner på deres liv, med unntak av forbudet mot jødisk, rituell slakting av dyr som ble innført i norsk lov i 1930 og som fremdeles er gjeldende lov i Norge i dag. Rapporter viser at det i disse årene ikke var statlige overgrep mot jøder slik taterne og samene ble utsatt for. Men den russiske revolusjonen endrer dette bildet. Fra bl.a. kirkelig hold ble jødedommen sett i sammenheng med kommunismen og fremstillingene gikk ut på at Norge var truet av en «jødeinvasjon». De norske jødene ble i stadig større grad mistenkeliggjort som illojale, barbarer og kriminelle. Det norske majoritetssamfunnet skapte fiendebilder av en liten minoritet ut ifra aktuelle behov i samfunnet.

Bildet endret seg noe utover på 1930- tallet da nazistenes forfølgelse av jøder ble kjent. Særlig Krystallnatten i november 1938 skapte sympati for de forfulgte jødene i Tyskland. Etter at Tyskland okkuperte Norge begynte det nye regimet å redusere jødiske rettigheter i landet. 13. juni 1941 sendte kirkeminister Schanke brev til Oslo biskop, der han foreslo å forby ekteskap mellom nordmenn og «personer som er av samisk eller jødisk avstamning i opptil 3 generasjoner». Forslaget var strengere enn tilsvarende tysk lovgivning. Biskop Berggrav svarte 9. september 1941 ved å gå kraftig ut mot Schanckes forslag og kirkeministeren besluttet i etterkant ikke å gjennomføre planen. Hvor mye kirkeledere i Norge visste om alvoret i planene om jødisk utryddelse er uvisst. Vi vet at under skriveprosessen av dokumentet Kirkens grunn ble temaet diskutert, selv om det ikke er nevnt i det ferdige utkastet. Da Den norske kirke overleverte et brev datert 10. november 1942 med krav om at myndighetene måtte ta på alvor jødenes menneskeverd og rettigheter som resten av befolkningen, var det for sent. Bispemøtet kom i 2012 med en innrømmelse av unnfallenhet i møte med deportasjonene under krigen. 772 av i alt ca. 2200 jøder som bodde i Norge ble deportert til utryddelsesleirene i Europa. Bare 34 av disse overlevde.

I de siste årene har man også belyst kritikkverdige forhold for jødene etter krigen. Manglende rettslige og økonomiske oppgjør, manglende oppfølging overfor de tilbakevendende jødene, samt manglende erkjennelse av at nordmenn og norsk embetsverk aktivt medvirket til jødedeportasjonene, er noe av det som er påpekt. Restitusjonsoppgjøret, statens erstatning til jøder for eiendom og formuer som ble fratatt dem under krigen, var ikke et faktum før i 1999 med jødebooppgjøret. Den 27. januar 2012, i forbindelse med den internasjonale Holocaustdagen, beklaget statsminister Jens Stoltenberg den norske stats delaktighet i deportasjonen av jøder fra Norge, nesten 70 år etter at de fant sted for første gang (med transportskipet Donau, 26. november 1942). Kirkemøtet i 2008 erkjente kirkens ansvar for å ha medvirket til antisemittisme: «Kyrkja ber med seg ei historie om korleis kristne har fordømt og plaga jødane. Kristne har eit stort ansvar for å ha gitt grobotn for – og endå til fremja – antisemittismen.»

Det jødiske miljøet i Norge i dag består av om lag 1300 personer. De rapporterer fremdeles jevnlig om antisemittiske utsagn og sjikanering, noe rapporten Antisemittisme i Norge? omtaler. Det Mosaiske Trossamfunns synagoge i Oslo bruker mye ressurser på sikkerhetstiltak i frykt for angrep. Synagogen ble beskutt natt til 17. september 2006 og har ved flere anledninger blitt tilgriset.

Frykten for islam

Print

Deira styre er … ein vreidesstav og ein straffedom frå
Gud over den vantru verda, som det har vore sagt.
    Martin Luther, i Om krig mot tyrkaren, 1529.

Muslimer ved vår dør

Muslimene og islam som religion har ikke hatt tilsvarende plass i europeisk og norsk bevissthet som det jødedom og jøder har hatt. Like fullt har europeisk selvforståelse og identitet i mer enn 1000 år også vært preget av ulike varianter av fremmedgjøring, karikering og demonisering av islam. Typiske europeiske forestillinger av muslimene har vært å se dem som invaderende «muhammedanerne», maurere eller tyrkerne, slik tilfellet også var da Den augsburgske bekjennelse ble skrevet i 1530 hvor muslimene har blitt inkludert:

De fordømmer alle vranglærere som er oppkommet mot denne artikkel, som f.eks. manikeerne […], like ens valentinianerne, arianerne, eunomianerne, muhammedanerne og alle av liknende slag.

Den tyrkiske ekspansjonen på 1400- og 1500-tallet, som resulterte i at den tyrkiske hæren stod like utenfor Wien i 1529 (og igjen i 1683), gjorde inntrykk på det kristne Europa. Dette er bakgrunn for at Luther forfattet flere skrift mot tyrkerne og deres religion. Også i dag blir tyrkernes beleiring av Wien brukt i europeisk identitetspolitikk. Et tydelig eksempel er det sterkt antimuslimske nettstedet Gates of Vienna.

Tradisjonen for å fremstille muslimen i teologiske sammenhenger som antikrist og det ondes redskap er like gammel som fremveksten av islam. Da det første korstoget samlet styrkene sine i Konstantinopel i 1096-97 var beskyldningen at jødene og muslimene stod i ledtog med hverandre i forsøket på å drive ut de kristne fra Det hellige land. Tilsvarende teologiske holdninger finnes blant flere kristne også i dag:

Som kristen teolog meiner eg at islam er frå Guds motstandar, Djevelen; det kan vi sjå ved at islam er ein antikristeleg religion, som fornektar Jesu guddom … At islam er antikristeleg, ser ein også på kva slags menneskeverd og rettar den einskilde har ifølgje Koranen. (Sitat fra norsk prest i 1992)

Orientalisme

Møtepunkter mellom kristendom og islam har i vår nordeuropeiske kontekst ikke vært like utbredt som forholdet mellom jøder og kristne. Den iberiske halvøy (dagens Spania og Portugal) ble en del av det muslimske Ummayade-dynastiet på 700-tallet, og eget kalifat fra år 929. Sammenliknet med andre styresett i datidens Europa var dette i perioder et forholdsvis harmonisk styre med jødisk, kristen og muslimsk trosutfoldelse. Dette tar slutt i 1492 da de siste muslimer (maurerne) og jøder blir drept eller forvist fra halvøya. Fra 1800-tallet og utover var det særlig Europas, USAs og Russlands økende politiske og økonomiske interesser i Asia, Midtøsten og Afrika som medførte nærkontakt mellom vestlige kristne og muslimer, nå under kolonialt styre. Bildene de nye kolonimaktene i Vest-Europa, Russland og USA hadde av muslimene fra middelalderen ble videreført i nye former. Muslimene var barbarer og tyranner, parasitter som utførte rituelle drap på kristne barn og vanhelliget nattverdsbrødet. Med fremveksten av raseteoriene på slutten av 1800-tallet ble de semittiske folkegruppene, arabiske muslimer i likhet med jødene, plassert i de lavere kategoriene blant mennesker. Edward Said har i sine studier vist hvordan Vesten har fremstilt mennesker i Østen som objekter for sine vurderinger, der alle de østlige kjennetegnene er motsetninger på de kjennetegn Vesten gir på seg selv. «Vi» er rasjonelle, «de» er irrasjonelle. «Vi» er siviliserte, «de» er barbariske. «Vi» er frie, «de» er ufrie, osv. Alle kjennetegn er en del av muslimers natur og ulike muslimske retninger og praksiser reduseres til ett stereotypt bilde. Likhetstrekkene med fremstillingene av jødene i vår historie er mange.

Muslimsk innvandring til Europa

Et nytt trekk i moderne tid er muslimsk innvandring til Vest-Europa som for altvor skjøt fart på 1960-70-tallet. Noen muslimske grupper er europeiske fra gammelt av (muslimer i Bosnia, Albania og andre steder på Balkan, små grupper i f.eks. Russland, Polen og Finland, osv.), men de har ikke påvirket det europeiske selvbildet som «kristent» eller «sekulært» i særlig grad. I boken Tilbakeblikk beskriver Mahmona Khan hvordan de første pakistanerne kom til Norge som arbeidsinnvandrere sommeren 1971 på Majorstua i Oslo. Skepsisen var kanskje stor allerede da, men i liten grad knyttet opp til at de var muslimer. For nordmenn var de først og fremst pakistanere, marokkanere eller kurdere. Oppblomstringen av det vi kan kalle islamofobi (frykten for islam) kom særlig i etterkant av jernteppets fall i 1989/90. Den kalde krigen ble erstattet av en ’sivilisasjonskonflikt’, særlig mellom det kristne Vesten og islam, påstod bl.a. Samuel Huntington. Med Salman Rushdie-saken i 1988 ble nye fiendebilder skapt. Fra og med 11. september 2001 var det ikke lenger tvil om at muslimene igjen befant seg midt i vår bevissthet preget av en tung historisk arv med fordommer og fiendebilder. Dette ble blant annet tydelig i retorikken fra enkelte vestlige land, hvor begrepet korstog for en kort periode tatt opp igjen. USA og Vestens krigføring i Afghanistan og Irak og ’krigen mot terror’ har bidratt til å forsterke oppfatningene om at det pågår en global kamp mellom islam og kristne demokratiske verdier. Vanlige muslimer blir ofre for forestillinger vi har av muslimske ekstremister og terrorister.

Islamofobi er ikke det samme som antisemittisme, men til tross for forskjellene mener flere forskere at det også finnes noen likhetstrekk mellom dagens hat mot muslimer og jødehatet. Forskeren Lars Gule ved Høgskolen i Oslo og Akershus, beskriver likheten slik i en kronikk i Klassekampen:

  • Urimelig og overdreven frykt for islam og/eller muslimer
  • Essensialisering og tingliggjøring av islam og muslimer
  • Konspirasjonsforestillinger om at islam/muslimer vil under legge seg verden
 
Islamofobi

Mattias Gardell, svensk religionshistoriker og forfatter, er opptatt av å bruke begrepet islamofobi på samme måte som andre fobier, som f.eks. homofobi og xenofobi (fremmedfrykt). Her brukes -fobi i overført betydning om historisk, politisk og sosialt reproduserte fordommer mot bestemte grupper mennesker og den diskrimineringen som følger av disse reproduserte forestillingene. Forestillinger om hvordan muslimer er, har sammenheng med hvordan forestillinger om islam er, særlig fordi muslimer forventes å være annerledes enn andre mennesker, blant annet fordi man tror de er mer styrt av religion enn andre. Muslimer merker hat mot islam og islamofobi på kroppen i Norge i dag i alt fra hatefull omtale i samfunnet og på internett, politisk mistenkeliggjøring og skjending av moskeer med svinekjøtt, til fysisk vold eller diskriminering på arbeids- og boligmarkedet.

Innledningsvis nevnte vi myten om Eurabia. Islamofobien gir seg uttrykk i slike konspirasjonsteorier også i det vi liker å kalle rasjonelle samfunn. Det er verdt å merke seg at disse teoriene både baserer seg på og reproduserer fryktskapende stereotypier av islam og muslimer. Den verste konsekvensen av dette opplevde vi med drapene og lemlestelsene i Norge 22. juli 2011.

Hat mot rom og romanifolk

Print

I længre tid havde det været stille omkring disse paatrængende, uvelkomne gjester. Sansynligvis havde de taget en tur til sit hjemland, – og man trak uvilkaarlig et lettelsens suk ved tanken paa, at de nu var forduftet for alvor. […] Og saa […] slaar man dørene paa vid væg for udenlandske omstreifere og giver dem lov til frit at færdes, hvor de vil, og som de vil! […] Man kunde fristes til at spørge, om vore myndigheter intet har lært efter 400 aars bitre erfaringer. […] Paa sin vandring fra Indien kom zigøinerne omsider hid op til det kolde nord. I store skarer skulede de ind i de nordiske lande og blev en skræk for bygderne. Der blev vedtaget den ene lov strengere end den anden, de blev truet med udvisning, fængsel, dødsstraf. Men alt sammen til ingen nytte. (pastor Ingvald B. Carlsen, 1921)

 
Myter om rom lever i beste velgående

I 2013 kan vi fortsatt lese lignende beskrivelser av folket vi her velger å kalle med fellesbetegnelsen rom. Den offentlige debatten om tilreisende rom får frem i lyset mange velkjente fordommer mot rom. Påstander om at rom er skitne og bryter med gamle tabuer i samfunnet gjentas. dysfunksjonell:

Dialoger, handlingsplaner, særtiltak og penger har hatt nøyaktig null resultat over flere tiår. Derfor vil Hanssen [Bjarne Håkon Hanssen, arbeids- og inkluderingsminister i 2008] «prøve en gang til», og gjøre akkurat det samme.Utsiktene er dystre. Roten til problemene ligger i selve den dysfunksjonelle sigøynerkulturen, og lite tyder på at sigøynerne vil endre den. En ting har Hanssen rett i, nemlig at det er viktigst å få barna gjennom skolen. Men dette er stikk i strid med de norske sigøyneres dysfunksjonelle kultur. […] Roten til problemene ligger i sentrale deler av sigøynerkulturen. Den kan bare sigøynerne selv endre, og lite eller ingenting tyder på at de ser noe behov for det.

I debatten om tilreisende rom i norske nærmiljø har vi sett en fremvekst av myter og fordommer som ikke har grunnlag i virkeligheten. Påstander om rom som ikke har belegg uttales av så vel privatpersoner som av representanter for offentligheten i media. Dette har skjedd gjentatte ganger i Norge de siste årene, og gjenspeiler gamle fordommer med klare rasistiske undertoner.

Antisiganisme

Antisiganisme er ifølge Rosvoll og Bielenbergen en spesifikk form for rasisme mot rom, som siden 2005 har vært anerkjent som et problem av Europarådet. Men forfølgelsen av rom har eksistert i Europa siden de første rom kom for nesten 1000 år siden. Hatet nådde et toppunkt med nazistenes forsøk på å systematisk utrydde dem i Holocaust. Før krigen ble rom forfulgt på grunnlag av deres «underlegne rase». Etter krigen har etnisitet eller kulturell praksis overtatt som begrunnelser. Lidelsene før, under og etter 2. verdenskrig har i liten grad blitt anerkjent av verdenssamfunnet. Forfølgelse og trakassering av rom fortsatte i stor utstrekning i hele Europa etter krigen, helt frem til i dag. Så sent som i Aftenposten sommeren 2009 var det et innlegg om roms «dysfunksjonelle kultur».

Norsk historie

I Norge har de vi i dag kaller Romanifolk (eller sinti) kommet til landet i ulike perioder. De eldste gruppene er tatere eller de reisende og har røtter helt tilbake til 1500- og 1600-tallet. Siste halvdel av 1800-tallet kom sigøynerne (rom), men i mindre antall. Disse to gruppene regnes ikke i dag å tilhøre samme etniske gruppe, selv om språket har vært beslektet. Begge grupper har, i likhet med andre nasjonale minoriteter i Norge som for eksempel samer og kvener, blitt undertrykt av den norske stat og utsatt for forsøk på assimilering.

Rom som kom på 1800-tallet ble straks norske statsborgere. Men flere tiår og generasjoner etter ble dette ansett som en feiltakelse. I et rundskriv fra Justisdepartementet til politimesterne lokalt i landet fra 1924 og 1925, ble det slått fast at «hvis det kommer zigøinere som har norsk pass, hvori det er angitt at de er norske statsborgere, er et slikt pass ugyldig og bør inndras.» På dette tidspunkt ble rom statsløse og mange måtte forlate landet. De ble senere avvist på grensen hvis de forsøkte å komme inn igjen i Norge.

Under naziregimet ble norskfødte rom internert i utryddelsesleiren Auschwitz–Birkenau. Kun 12 av 68 overlevde. Disse ble fortsatt nektet adgang til Norge etter krigen. Nansenpass eller asylinstituttet gjaldt ikke denne gruppen. Det var også planer om å deportere tatere under krigen. Dette ble imidlertid aldri iverksatt. Fremmedloven av 1927 stod ved lag frem til 1956, da det opplagt rasediskriminerende ved loven ble tatt opp i Stortinget. Helt frem til 1972 foregikk det så en dragkamp mellom norske myndigheter og statsløse romfamilier. Men selv etter at loven ble opphevet, fortsatte den norske stat å kriminalisere livsformen til rom og tatere i Norge, ta barna fra dem og plassere dem i fosterhjem. Kirken støttet denne måten å behandle dem på, noe Den norske kirke offisielt ba om unnskyldning for på Kirkemøtet i 1998.

Problemet med holdninger i det norske samfunnet har igjen blitt tydeliggjort gjennom de siste års innvandring av rom fra det tidligere Øst-Europa, og særlig fra Romania. «Sigøynerproblemet» fra de siste hundre års norske og felleseuropeiske retorikk dukker stadig frem i media i dag. Aftenpostens A-magasin fra fredag 17. desember 2010 har overskriften «Løsningen? Romfolket jages tilbake til Romania». Dobbeltheten i overskriften impliserer at det faktisk eksisterer et problem, et «sigøynerproblem».

Veien videre

Print

Det kan virke lenge siden 2. verdenskrig og konsentrasjonsleirene som tok livet av ufattelige mengder mennesker. Først og fremst jøder fra hele Europa, men også rom (sigøynere), slavere, opposisjonelle, folk med psykisk utviklingshemming og homofile. Nazistenes holdning til de som ikke passet inn i deres verdensbilde ryster oss fremdeles i dag. «Aldri igjen!» ble det sagt om utryddelsesleirene etter krigen.

Likevel skjedde folkemord igjen. Med samme hat som tidligere. Mot de som ikke støttet Røde Khmer-regimet i Kambodsja i perioden 1975-79, mot kurdere i Irak i 1988, mot tutsier i Rwanda i 1994, mot muslimer i Bosnia i 1995. Drap har også blitt utført av enkeltmennesker fordi de hater bestemte grupper i samfunnet. Plutselig fikk vi erfare et slik hat på nytt i Norge. Den 22. juli 2011 ble 8 mennesker drept av en bombe i Oslo og 69 mennesker skutt ned og drept, en etter en, på Utøya som et resultat av én persons hat. Mange ble alvorlig skadet og traumatisert. Terroren ble begrunnet med innvandringsfrykt og islamfrykt.

Selv om vi ikke nødvendigvis blir massemorder av å hate, bør vi spørre oss hvor hatet kommer fra. Hvor begynner hatet som i noen tilfeller fører til vold, massedrap og forsøk på å utrydde mennesker? Begynner det i de små tingene?

Begynner vi med de små tingene bør vi spørre oss selv hvilke skjellsord vi bruker om andre. Blant barn og unge i Norge er det veldig vanlig å si «Er du homo, eller?» og «Jævla homo!». Eller «Din hore!» Mange steder er «jøde» et skjellsord på samme måten. Hvorfor brukes «homo» og «jøde» som skjellsord i dag når vi tar avstand fra måten jøder og homofile har blitt behandlet på opp gjennom historien?

Hva gjør at navnet på disse gruppene blir brukt som skjellsord? Og hvorfor er det ofte de gruppene som i norsk sammenheng også er det vi kaller minoriteter som får navnet sitt brukt på denne måten? Har de gjort oss noe galt? Er de som gruppe spesielt slemme, onde, stygge eller på andre vis usympatiske siden vi bruker betegnelsen på dem nedsettende? Vi vet at svaret er «nei!», og likevel brukes ordene som skjellsord.

Jeg går på videregående og er den eneste jøden på min skole. «Jøde» blir brukt som skjellsord, spesielt av noen muslimer, mens noen av de etnisk norske heller forteller jødevitser. Jeg blir såret av begge deler, men sier ingenting. En dag hadde vi en vikarlærer i historie.

Temaet var annen verdenskrig og Holocaust. Så sa han at han visste at «jøde» ble brukt som skjellsord i dagens skole. Han sa at om noen i klassen brukte det, så skulle de vite at det var krenkende selv om man mente det som tull. Han sa også at nazistene begynte med å si stygge ting om jøder og endte med å drepe dem. Etter timen kom min muslimske venninne og spurte om jeg ble såret når hun og andre brukte «jøde» sånn uten å tenke over det. Jeg sa ja. Hun spurte om hun skulle be de andre holde opp å misbruke ordet «jøde». Jeg sa ja, men trodde ikke det ville endre noe. Nå er det gått to måneder og ingen i klassen har brukt ordet «jøde» som skjellsord siden. Hvorfor har ingen lærere sagt dette før?

Anonym elev (Det kan skje igjen, s. 16.)

Hva har alt dette å gjøre med konfirmantopplæring? Historien har vist hvor viktig det er å lære å leve godt sammen med mennesker som er forskjellig fra en selv. Ofte er også likhetene større enn forskjellene. Vi ønsker å bruke tid på dette i kirken fordi oppøvelse av respekt for forskjeller er en viktig del av kristen tro. Jesus viser oss gjennom sitt liv og sine fortellinger at vi har ansvar for å ta vare på skaperverket og alle våre medmennesker. Erkjennelsen av dette ansvaret deler vi med andre trosretninger og livssyn.

Vi har i det foregående blitt gjort oppmerksom på bruddstykker av vår kirkes problematisk arv. Vi vet at gamle fordommer og fordekt hat stadig dukker opp i nye forkledninger og gjør seg gjeldende i samfunnet. Vi må vite om dette, og være klare til å motarbeide det når vi oppdager det. Øvelsene og de pedagogiske verkstedene som vi presenterer her er ment å gi konfirmanter og ungdommer redskaper som kan brukes til å gjenkjenne situasjoner der frykt blir til hat, der fordommer blir til diskriminering, eller der usikkerhet fører til utestengelse. Det er vårt håp at disse øvelsene kan forme kristne ungdommers identitet og tro.

Definisjoner

Print
Antisemittisme:

Det er svært komplisert å skulle definere antisemittisme, da fenomenet i videste betydning rommer alt fra fordommer og fiendtlige holdninger mot jøder, til overgrep og folkemord. Hat som rammer jøder fordi de er jøder, er en enkel definisjon som har vært i bruk lenge.

I Store norske leksikon kan vi lese at «innenfor forskningen anvendes begrepet antisemittisme i dag på litt forskjellige måter. Enkelte forskere bruker betegnelsen inkluderende, det vil si om alle former for jødefiendtlighet fra antikken og frem til vår egen tid. Andre anvender begrepet mer spesifikt, om den moderne, raseideologiske jødefiendtligheten som vokste frem i det 19. århundret. Blant de sistnevnte avgrenses gjerne antisemittismen fra den religiøst begrunnede antijudaismen, som var dominerende frem til 1800–tallet.»

Antisemittismen kan komme til uttrykk på ulike måter og med ulik grad av intensitet. Utfordringen er å finne en definisjon av antisemittisme som er åpen nok til å romme ulike former for jødefiendtlighet, både historiske og samtidige. I HL-Senterets rapport om antisemittisme i Norge (2012) vises det til sosiologen Helen Feins definisjon hvor antisemittismens kompleksitet kommer godt til uttrykk: «En vedvarende, latent struktur av fiendtlige forestillinger om jøder som kollektiv, manifestert i individer som holdninger, i kulturer som myter, ideologi, folklore og bilder, og i handlinger – som sosial eller rettslig diskriminering, politisk mobilisering mot jødene, og kollektiv eller statlig vold – hvilket har som resultat og/eller målsetting å distansere, drive bort eller tilintetgjøre jøder fordi de er jøder.»

Antijudaisme:

Ifølge Simonsen (Store norske leksikon) henviser begrepet antijudaisme til «en religiøst, hovedsakelig kristent begrunnet fiendtlighet rettet mot jødene og jødedommen. Betegnelsen anvendes i tillegg om antijødiske forestillinger og handlinger i den førmoderne verden, i kontrast til den moderne nasjonalistiske og rasebaserte antisemittismen som utviklet seg i det 19. århundret.»

Graden av sammenheng mellom den førmoderne og moderne jødefiendtligheten er likevel omstridt innen antisemittismeforskningen. Enkelte forskere har valgt å forkaste antijudaisme-begrepet fordi de mener at det bidrar til å lage et kunstig skille mellom fiendtlighet overfor jødisk religion og det jødiske folket som praktiserer denne religionen.  Begrepet kan også være uheldig da det kan innebære et apologetisk forsøk på å frikoble kristen teologi fra alle forbindelser til rasemessig antisemttisme.

Vi har likevel valgt å bruke begrepet her og i en av øvelsene i materiellet. Dette gjør vi fordi vi gjør bruk av teologen Katharina von Kellenbachs arbeid (hun bruker begrepet) og fordi vi med dette ønsker å rette fokus mot et særskilt kristent jødehat. Kellenbach sier det er særlig tre motiver som kjennetegner kristen antijudaisme:
Kontrastmotivet: Jødedommen kjennetegnes som den negative antitesen til kristendommen (jødisk dom vs. kristent løfte, jødisk lov vs. kristen nåde, osv.).
Syndebukkmotivet: Jødene er ansvarlige for Kristi død. De er predestinert til å være skyldige.
Prologsmotivet: Jødedommen legger bare grunnlaget gjennom Det gamle testamentet for kristendommen, og er sånn sett en «relikvie», en ikke-levende tro.

Essensialisme:

Begrepet viser til fortolkning, tilnærming eller forklaring som tilskriver objekter eller kategorier (f.eks. religion, kjønn, nasjonalitet etc.) bakenforliggende, uforanderlige strukturer og vesenstrekk som bestemmer deres egenskaper, væremåte eller handlinger.

Holocaust:

Holocaust stammer fra det greske ordet holókauston som betyr å brenne fullstendig opp eller brennoffer. I hebraisk språkbruk ha-shoah (tilintetgjørelse) eller porajmos eller samudaripen (fortærende) på romani. Navnet betegner det statsledete folkemordet og forsøket på å utrydde jøder som det nasjonalsosialistiske Tyskland gjennomførte fra 1938 til 1945. Etterhvert også brukt om folkemordet mot sigøynere (rom) og andre etniske, politiske, religiøse og seksuelle minoriteter som ble utsatt for folkemord i samme periode.

Islamofobi (frykt for islam):

Nylig innarbeidet begrep, men oppstod først i franske kretser i 1920-årene som en parallell til judofobi. Ordet beskriver negative fordommer mot og diskriminering av muslimer. Utfyllende kan vi si at islamofobi er «sosialt reproduserte fordommer om og aversjoner mot islam og muslimer, samt handlinger og praksiser som angriper, ekskluderer eller diskriminerer mennesker på bakgrunn av at de er eller antas å være muslimer og assosieres med islam.»

Antisiganisme:

Begrepet betegner en ideologi basert på en rasemessig overlegenhet i forhold til rom, en form for avhumanisering og institusjonell rasisme, næret av en historisk diskriminering. En bredere definisjon kan være hat mot og/eller diskriminering av rom fordi de er rom. Termen «antisiganisme» er forholdsvis ny i Norge.

Rom:

Rom er mennesker som tidligere gikk under fellesbetegnelsen «sigøynerne». I 2008 bestemte flere riksdekkende medier seg for å gå over til å bruke ordet rom. Rom er den internasjonalt anerkjente termen for befolkningen, og mange romorganisasjoner har arbeidet for en slik språkbruk. «Rom kom til Norge første gang i tidsrommet mellom 1860 og 1880. På engelsk brukes termen Roma, men også Romani, noe som kan være forvirrende fordi vi i Norge bruker termen romanifolket om de vi tidligere kalte taterne.» Rom er en nasjonal minoritet i Norge.

Romanifolket:

Romanifolket blir også omtalt som tatere (her bruker vi betegnelsen romanifolket for å skille fra språket romani som blir brukt av gruppene). I Norge bruker vi også termen de reisende. Romanifolket kom til Skandinavia på 1500-tallet, og man antar at de stammer fra de første romgruppene som reiste fra India mellom 1000- og 1300-tallet. Romanifolket har imidlertid levd i Skandinavia i om lag 500 år, og regnes ikke i samme etniske gruppe som rom i Norge.

Etnisk diskriminering:

Begrepet kan enkelt beskrives som usaklig forskjellsbehandling av personer ut fra etnisk tilhørighet.

Rasisme:

Som med antisemittisme, er det også ulike måter å definere rasisme på. En relativt snever definisjon kan være at rasisme er en oppfatning eller et sett av holdninger hvor mennesker rangeres i hierarki etter hudfarge, etnisk bakgrunn, kultur og/eller religion, og at denne rangeringen legitimerer diskriminering og vold mot dem som står nederst i det hierarkiet den er tuftet på. Problemet med snevre definisjoner som denne er at de risikerer ikke å fange opp den vanlige hverdagsrasismen som er mer utbredt enn den mer ideologisk funderte. Antirasistisk senter definerer rasisme bredere, som «enhver diskriminering basert på etnisitet, opprinnelsesland eller hudfarge», og Kunnskapsdepartementet har i sin rapport om antisemittisme og rasisme i skolen definert rasisme enda bredere, nemlig som «fordommer mot og diskriminering av individer ut fra deres gruppetilhørighet.»

Mobbing:

Mobbing er ondsinnet adferd fra en eller flere rettet mot en elev som har vanskelig for å forsvare seg. Gjentatt erting på en ubehagelig og sårende måte er også mobbing i følge Elevundersøkelsen 2012. Elevsiden.no definerer mobbing slik: «En person er mobbet eller plaget når han eller hun, gjentatte ganger og over en viss tid, blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere andre personer.»

Fordommer:

En fordom er en forutinntatt og fastlåst oppfatning av f.eks. en gruppe mennesker (forhåndsdømt). Vanskelig å endre selv om vi får nye opplysninger og høster nye erfaringer knyttet til gruppen.

Stereotypi:

Stereotypier er inngrodde, vanemessige holdninger eller oppfatninger av f.eks. en gruppe mennesker. Ligger nært opp til fordommer, men har større potensiale for endring. Vi kan også enkelt si at alle fordommer er stereotypier, men ikke alle stereotypier er fordommer.

Sier vi