Jødehat

Print

Som tidligere nevnt var ikke Martin Luthers tanker nye. Hatet mot jøder har røtter langt tilbake i europeisk historie og kirkehistorie og stod sterkt i Luthers samtid. Luther bidro til å forsterke dette hatet gjennom sin polemikk. Han gikk faktisk lengre enn mange andre i sitt jødehat.

Fremvekst av tidlig-kristen identitet

Hvis vi går helt tilbake til de nytestamentlige skriftene, finner vi en del negativ omtale av de som blir betegnet «jødene». Påskefortellingen hos evangelisten Johannes fremstiller «jødene» som hovedansvarlige for henrettelsen av Jesus. F.eks. sies det i Johannes 19, 14-15a: «Det var helgaften før påske, omkring den sjette time. Pilatus sier da til jødene: «Se, her er kongen deres!» Men de ropte: «Bort med ham, bort med ham! Korsfest ham!»» I Matteus sin versjon av lidelseshistorien kan vi lese at «forsamlingen» av mennesker ropte «La blodet hans komme over oss og våre barn.» (Matteus 27, 25) Dette har skapt grobunn for en tidlig og omfattende kristen antijudaisme. Senere i historien har dette lagt grunnlag for massiv antisemittisme med katastrofale følger for jødiske enkeltmennesker, grupper, institusjoner og eiendom. Hvorfor er «jødene» omtalt på denne måten i tekster i Det nye testamentet?

Det er ulike teorier på hvorfor tekstene er som de er. Mange vil hevde at det er resultat av interne og stedsspesifikke stridigheter mellom de jesustroende jødene (de tidligste kristne) og andre jødiske retninger som da blir stemplet som «jøder». Noen vil peke på et konkurranseforhold som oppsto mellom disse gruppene. Jødedommen på Jesu tid var sammensatt og besto av ulike grupper. Midt i dette mangfoldige jødiske landskapet oppstår den jødiske jesusbevegelsen, som altså kritiserer og konkurrerer med andre grupper i det jødiske samfunnet.

Det er også verdt å merke seg at det greske ordet som på norsk blir oversatt til «jøde», også kan oversettes «judeer». Når Johannesevangeliet omtaler «jødene» som Jesu motstandere, handler det oftest om det jødiske lederskapet i Jerusalem i Judea (se f.eks. Johannes 7, 1; 7, 13; 18, 14). Det er disse lederne som er «jødene» som krever at Jesus skal korsfestes. Det handler i utgangspunktet ikke om alle jøder til alle tider, selv om det kan lyde slik. Iscenesettelsen av «jødene» som Jesu motstandere gjennom hele Johannesevangeliet er et litterært virkemiddel som kanskje fungerte greit i sin samtid, men som har næret jødehatet opp gjennom kirkens historie.

Tempelets fall i år 70 blir av mange teologer utover i kirkehistorien tolket som et endelig bevis på at Guds forhold til jødene var slutt, og at en ny pakt med de kristne tok over: «Kirken var Kristi brud. Synagogen var den avviste venninne. Slik blir forholdet mellom dem fremstilt i den tidlige middelalderkunsten, men metaforen dukker allerede opp hos kirkefedrene Denne tanken om at Gud har forlatt jødene til fordel for kirken, er det vi i dag kaller for erstatningsteologi.

Middelalder og fremvekst av antisemittisme

Først på 1000-tallet blir de antisemittiske trekkene ved forfølgelsen av jøder synlig, blant annet knyttet opp til uroen i Jerusalem. Den kristne patriark i Jerusalem ble halshugget, og jødene ble satt i ledtog med muslimene som ansvarlige for drapet og forsøket på å drive ut de kristne fra det hellige land. De påfølgende korstogene begynner med nedslakting av «Kristi drapsmenn» ved Rhinen og i Frankrike i 1096 (Korstoget varte til 1100). Det såkalte jødiske barbariet ble sagt å være uttrykk for folkelig griskhet og religiøs opphisselse. Det andre korstoget (1146) nørte igjen opp under den folkelige agitasjonen mot jødene, denne gangen med beskyldninger om ritualmord av kristne barn og vanhelligelse av nattverdsbrødet: Ritualmordene var en gjentagelse av Herodes’ mord på uskyldige barn i Betlehem, og vanhelligelsen ble fremstilt som en naturlig konsekvens av jødenes drap av Jesus. Det ble hevdet at det lå i «jødenes natur» å gjøre slike ting, det essensialistiske trekket ved antisemittismen ble slik synlig. På 1300-tallet ble Europa rammet av flere katastrofer med svartedauden (1347-1349) som den verste. Botsøvelser gikk hånd i hånd med behovet for å finne syndebukker for det uforklarlige. Forestillingen om at jødene forgiftet brønnene vokste frem. Etter hvert ble også beskyldninger om griskhet og ågerrenter blandet sammen med beskyldninger om ritualmord og skjending av nattverdsbrødet. Den historiske bakgrunnen for forfølgelsen av nettopp jøder er mange og sammensatte, men de ideologiske og religiøse begrunnelsene for denne forfølgelsen hadde satt seg i Europas kollektive bevissthet.

Opplysningstid og fremveksten av moderne rasisme

Med opplysningstiden og romantikkens fremvekst blir nye begrunnelser gitt for antisemittisk propaganda. Jødene blir sett på som leverandører av overtro og religiøs galskap, i enda større grad enn kristne. Samtidig sprer en tysk folkebok fra 1602 myten om «den evig vandrende jøde», Ahasverus, som senere ble brukt av nazistene for å begrunne det de kalte jødenes onde natur. Rasismen på 1700-tallet forstår seg selv som naturvitenskap. Her fremstår tanken om overlegne og underlegne mennesker fra naturens side noe som sammenfaller med de europeiske landenes kolonialisering.

Årsakene til den fortsatte oppblomstringen av antisemittisk propaganda i Europa på denne tiden er sammensatte. Skiftende sosiale forhold, fremvekst av liberale verdier og et mer sekularisert samfunn kan ha vært noen av faktorene for antisemittismens fremvekst. Jødene ble assosiert negativt med alt fra demokrati, marxisme, liberalisme, sosialisme, kapitalisme og nye vitenskapelige erkjennelser. Reaksjoner på innvilgelse av borgerrettigheter til jødene utløste ideologiske debatter om det som ble kalt «jødespørsmålet» i flere europeiske land. Både de protestantiske kirkene og den romersk-katolske kirke nøret opp under gamle forestillinger i ny innpakning. I denne perioden ble også jødehat systematisert i skrifter og pamfletter. Angivelige avsløringer om jødiske sammensvergelser ble lagt frem, som f.eks. det falske dokumentet «Sions vises protokoller» forfattet av Tsarens politi i Paris.

Det 20.århundrede

Om den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen i 1933 markerer en videreføring eller en endring i antisemittismen i Europa er svært omdiskutert. Resultatet av nazistenes løsning på «jødespørsmålet» var mordet på seks millioner jøder over hele Europa. Drapene var en sluttføring av forestillingen om raserenhet som vokste frem på slutten av 1800-tallet. Det gjaldt også massedrap av andre folkegrupper som ikke passet inn i den ariske utopien, som f.eks. slavere og sigøynere (rom).

Europeiske kirkers rolle under krigen gikk i flere retninger. Noen bisto nazistene. Andre organiserte aktiv motstand, mens atter andre var tause. Det som imidlertid er sikkert er at kirkenes mangeårige bidrag til antijudaistiske og antisemittiske fremstillinger av jødene, var med på å legge grunnlaget for at nazistene kunne sette i gang sitt utryddelsesprosjekt.

Antisemittismen viste seg dessverre ikke å være død i etterkrigstidens Europa, og det finnes flere eksempler på pogromer (voldsomme jødeforfølgelser) bl.a. i Polen i årene etter krigen. Behandlingen av jøder i det kommunistiske Øst-Europa, fortrengning av Holocaust, lokalbefolkningens og det nasjonale embetsverks samarbeid med nazistene for å gjennomføre Holocaust, samt manglende rettsoppgjør mot overgriperne og manglende eller sene krigsoppgjør til fordel for overlevende jøder har kjennetegnet flere land, inkludert Norge. Fremdeles lever antisemittiske forestillinger videre i europeisk mentalitet, særlig slik vi finner det innenfor de nynazistiske og høyreorienterte miljøene, men også i dagligdags språkbruk og forestillinger om «jøder».

Ulike ortodokse kirker har ikke hatt et tilsvarende oppgjør med antisemittisme som den romersk-katolske kirke og ulike protestantiske kirker har hatt etter Holocaust. Men også disse oppgjørene har blitt kritisert for å være for overfladiske. I den klassiske islamske verden var ikke jødene sett på som en trussel på tilsvarende måte som i det kristendominerte Europa. Men en gradvis fremvekst av jødehat i den muslimske verden har også funnet sted, særlig på 1900-tallet, hvor sirkulering av gamle europeiske jødestereotyper fikk godt nedslag parallelt med fremveksten av arabisk nasjonalisme og sionistisk innvandring av jøder til Palestina. Jødehat er svært utbredt og kobles til konspirasjonsteorier om sammensvergelser i mange muslimske land. Benektelsen av Holocaust er ikke et tabu i store deler av den arabiske verden. «Det er ikke mer enn 70 år siden antisemittismen på det mest selvfølgelige vis var en del av kristendommens identitetsskapende former. Det er langt mindre enn 70 år siden den på tilsvarende vis ble del av den muslimske identitet.»

Den nye antisemittismen

Et nytt begrep er også kommet til: «Den nye antisemittismen». Dette begrepet står i nær relasjon til konfliktene i Midtøsten som involverer staten Israel, og da særlig Israel-Palestina-konflikten. Denne utviklingen «kan sies å innebære en perspektivforandring i antisemittismens historie i Europa, idet det ikke lenger er Holocaust som danner referanserammen, men konflikten i Midtøsten. Israel-Palestina-konflikten står som en overgripende tematikk der det åpnes et rom hvor antisemittiske holdninger kan komme til uttrykk.» Et uttrykk for den «nye» antisemittismen var voldsbølgen som rammet jødiske miljøer i Europa etter den andre palestinske intifada i 2000 og krigen i Gaza i 2009. Norge var her ikke noe unntak. I januar 2009 samlet det seg demonstranter både for og imot den pågående krigen i Gaza. Mens demonstrasjonene i utgangspunktet ble arrangert som politiske protester, utviklet deler av de antiisraelske demonstrasjonene seg etter hvert til antijødiske utfall hvor det fremkom klare antisemittiske holdninger og handlinger.

I Norge er det all grunn til å være ekstra på vakt overfor denne typen «nye» antisemittisme. Mange mennesker i Norge er dypt engasjert i Israel-Palestina-konflikten, motsetningene er store i politiske synspunkter og debattene er ofte sterkt følelsesladede. Det er imidlertid viktig å understreke at det ikke nødvendigvis er antisemittisk å kritisere israelsk politikk. Hvorvidt antiisraelske utfall også er antisemittiske, kan bare avgjøres ved en analyse av det konkrete tilfellet. Det springende punktet er om kritikken «aktiverer antijødiske stereotypier som stigmatiserer jødene som «jøder». Sammenblandingen av israelkritikk og antisemittisk eller antijudaistisk retorikk er synlig i det offentlige ordskiftet, slik vi fikk et eksempel på i Jostein Gaarders kronikk i Aftenposten 5. august 2006:

Vi anerkjenner ikke staten Israels retorikk. Vi anerkjenner ikke blodhevnens gjengjeldelsesspiral med «øye for øye og tann for tann». Vi anerkjenner ikke prinsippet om ti eller tusen arabiske øyne for ett israelsk øye. Vi anerkjenner ikke kollektiv straff eller populasjonsslankekurer som politisk våpen. To tusen år er gått siden en jødisk rabbi kritiserte den urgamle doktrine om «øye for øye og tann for tann». Han sa: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem». Vi anerkjenner ikke en stat som tuftes på antihumanistiske prinsipper og ruinene av en arkaisk nasjonalreligion og krigsreligion.

HL-senteret viser i sin rapport om antisemittisme i Norge (2012) til at det i forbindelse med Israel-Palestina-konflikten har utviklet seg en egen debatt om berettigelsen av bruken av antisemittisme-begrepet: «Man har forsøkt å skille mellom legitim kritikk av Israels politikk og illegitim jødefiendskap, men i den polemiske debatten mellom Israels tilhengere og motstandere har enighet om en slik differensiering vist seg nærmest uoppnåelig: Mens mange av Israels støttespillere aner antisemittisme i enhver kritikk og dermed utvider begrepet utilbørlig, definerer mange motstandere av Israel begrepet så smalt at det egentlig bare treffer nazistenes rasistiske jødefiendskap og derfor ikke har noe bruksområde i nåtiden. Striden om antisemittismebegrepet har altså blitt en del av selve konflikten.»

Det man likevel generelt bør være oppmerksom på i Israel-Palestina-debatter, er hvorvidt debattantene evner å skille mellom staten Israel og jødedom, eller mellom israelsk politikk og jøder. Demonisering av staten Israel eller demonisering av sionisme, en systematisk kritikk som er ute av proporsjoner, eller sammenlikninger av Israels behandling av palestinere med nazistenes behandling av jødene, er også faresignaler om jødehat som bør få alarmlampene til å lyse. 38 prosent av de spurte i HL-senterets undersøkelse om antisemittisme i Norge fra 2012 likestiller Israels behandling av palestinerne med nazistenes behandling av jødene under andre verdenskrig.

Jøder og antisemittisme i Norge

De første jøder ankom Danmark i 1622. Til forskjell fra Danmark var jøder ikke velkommen til Norge før i 1851. Forbudet ble innført med Christian den 5.s Norske Lov av 1687. Inntil da hadde jødene hatt begrensede muligheter til å reise inn i Danmark-Norge. Da den ellers så radikale norske Grunnloven kom i 1814, var det ingen diskusjon rundt den såkalte «jødeparagrafen». Til og med presten og embetsmannen, Nicolai Wergeland, talte for å utestenge jøder fra riket. Hans sønn, Henrik, kjempet derimot mot paragrafen til sin død. Han bidro med sterke litterære bidrag mot paragrafen før opphevelsen av den i 1851, og både Jøden og Jødinnen er dikt som fortsatt kan leses og brukes i undervisning i dag. Wergelands og danske Georg Brandes’ moderne tanker om åpenhet for jødenes tro i riket, møtte motstand som inneholdt klassiske antijødiske utfall. Presten Johan Christian Heuch (senere biskop i Kristiansand) viser i sitt skrift fra 1877, Dr. G. Brandes Polemik mod Kristendommen, hvor rotfestet de antijødiske forestillinger var i befolkningen og i det norske presteskapet på denne tiden:

At den antikristelige Strømningi vore Dage for en væsentlig Del er af jødisk Oprindelse, næres fra jødiske Kilder og i fødte Jøder har sine mest energiske Talsmænd, er Sætninger, som allerede er udtalte saa ofte, at de holde paa at blive forslidte. Og dog er det nødvendigt stedse paany at fremhæve dette Faktum, at i vore Dage den i enhver Henseende mest glimrende, mest gjennomførte, mest fanatiske, og derfor ogsaa i alle Maader mest besnærende Reaktion mod Kristendommen ikke udgaar fra Frafaldet indenfor Kirkens Skjød, – dette frembringer i Reglen kun en mere eller mindre principløs og derfor slap, meningsløs Rationalisme, – men fra det Israel, som af sit Folks Overleveringer og Tro kun har beholdt tilbage dets stolte Selvbevidsthed om at være alle andre Folk overlegent og dets uudslukkelige Had til den Kristendom, hvori det ser Aarsagen til, at det saa længe har været en Pariah mellem Nationerne.

Fra jødeparagrafens opphevelse i 1851 (i praksis fra passtvangen ble opphevet i 1860) til den første fremmedloven i 1901 var det åpnet for innvandring av jøder til Norge. De fleste kom som et resultat av innskrenkninger i jødenes rettigheter og i frykt for pogromer i Russland. Antallet jødiske innvandrere var likevel lavt og oversteg knapt to tusen mennesker. Ved folketellingen i 1875 bodde 17 jøder i Christiania (Oslo). I Norge kom antisemittismen først og fremst til uttrykk i form av stereotype fremstillinger i vitsetegninger, historier, fordommer og nedsettende omtale, men også i helhetlige fremstillinger i bøker som Jøder og Gojim av høyesterettsadvokat Eivind Saxlund fra 1910. Det var ingen formelle restriksjoner på deres liv, med unntak av forbudet mot jødisk, rituell slakting av dyr som ble innført i norsk lov i 1930 og som fremdeles er gjeldende lov i Norge i dag. Rapporter viser at det i disse årene ikke var statlige overgrep mot jøder slik taterne og samene ble utsatt for. Men den russiske revolusjonen endrer dette bildet. Fra bl.a. kirkelig hold ble jødedommen sett i sammenheng med kommunismen og fremstillingene gikk ut på at Norge var truet av en «jødeinvasjon». De norske jødene ble i stadig større grad mistenkeliggjort som illojale, barbarer og kriminelle. Det norske majoritetssamfunnet skapte fiendebilder av en liten minoritet ut ifra aktuelle behov i samfunnet.

Bildet endret seg noe utover på 1930- tallet da nazistenes forfølgelse av jøder ble kjent. Særlig Krystallnatten i november 1938 skapte sympati for de forfulgte jødene i Tyskland. Etter at Tyskland okkuperte Norge begynte det nye regimet å redusere jødiske rettigheter i landet. 13. juni 1941 sendte kirkeminister Schanke brev til Oslo biskop, der han foreslo å forby ekteskap mellom nordmenn og «personer som er av samisk eller jødisk avstamning i opptil 3 generasjoner». Forslaget var strengere enn tilsvarende tysk lovgivning. Biskop Berggrav svarte 9. september 1941 ved å gå kraftig ut mot Schanckes forslag og kirkeministeren besluttet i etterkant ikke å gjennomføre planen. Hvor mye kirkeledere i Norge visste om alvoret i planene om jødisk utryddelse er uvisst. Vi vet at under skriveprosessen av dokumentet Kirkens grunn ble temaet diskutert, selv om det ikke er nevnt i det ferdige utkastet. Da Den norske kirke overleverte et brev datert 10. november 1942 med krav om at myndighetene måtte ta på alvor jødenes menneskeverd og rettigheter som resten av befolkningen, var det for sent. Bispemøtet kom i 2012 med en innrømmelse av unnfallenhet i møte med deportasjonene under krigen. 772 av i alt ca. 2200 jøder som bodde i Norge ble deportert til utryddelsesleirene i Europa. Bare 34 av disse overlevde.

I de siste årene har man også belyst kritikkverdige forhold for jødene etter krigen. Manglende rettslige og økonomiske oppgjør, manglende oppfølging overfor de tilbakevendende jødene, samt manglende erkjennelse av at nordmenn og norsk embetsverk aktivt medvirket til jødedeportasjonene, er noe av det som er påpekt. Restitusjonsoppgjøret, statens erstatning til jøder for eiendom og formuer som ble fratatt dem under krigen, var ikke et faktum før i 1999 med jødebooppgjøret. Den 27. januar 2012, i forbindelse med den internasjonale Holocaustdagen, beklaget statsminister Jens Stoltenberg den norske stats delaktighet i deportasjonen av jøder fra Norge, nesten 70 år etter at de fant sted for første gang (med transportskipet Donau, 26. november 1942). Kirkemøtet i 2008 erkjente kirkens ansvar for å ha medvirket til antisemittisme: «Kyrkja ber med seg ei historie om korleis kristne har fordømt og plaga jødane. Kristne har eit stort ansvar for å ha gitt grobotn for – og endå til fremja – antisemittismen.»

Det jødiske miljøet i Norge i dag består av om lag 1300 personer. De rapporterer fremdeles jevnlig om antisemittiske utsagn og sjikanering, noe rapporten Antisemittisme i Norge? omtaler. Det Mosaiske Trossamfunns synagoge i Oslo bruker mye ressurser på sikkerhetstiltak i frykt for angrep. Synagogen ble beskutt natt til 17. september 2006 og har ved flere anledninger blitt tilgriset.