Teologisk respons

Print

Antisemittisme, islamofobi og antisiganisme i samfunnet krever av oss som kirke en teologisk respons. Hvordan skal vi møte disse holdningene som troende kristne og som del av kirkens menigheter? Vår tro på en treenig Gud gir oss mange ressurser i møte med disse holdningene.

Guds skaperverk

I skapelsesberetningene blir vi fortalt at Gud skaper mennesket i sitt bilde og setter mennesket til å forvalte skaperverket. Skapelsesteologien forteller oss at vi har et ansvar både for våre medmennesker og for skaperverket på oppdrag fra Gud. Det er også en påminnelse om at alt liv er hellig, og at hvert enkelt menneske bærer Guds bilde i seg. De ti bud, og tydeligst det femte om ikke å drepe sin neste, viderefører denne tanken. I sakspapiret til Kirkemøtets sak 15/16 Religionsmøte og dialog uttrykkes dette slik:

Som kristne tror vi at Gud forholder seg til alle mennesker som skaper og som opprett- holder av alt liv. Gud har skapt alle mennesker med evne og lengsel etter en gudsrelasjon og med iboende kunnskap om rett og galt.

Bispemøtet vedtok på Bispemøtet 15.-19. okt. 2012 en uttalelse om Kirkens forhold til jødene under okkupasjonen 1940-1945. Den vektlegger også det kristne menneskesyn og sier:

Det forferdelige som skjedde med jødene den gang, også i vårt land, er en alvorlig påminnelse om å være på vakt mot ideologiske krefter som truer menneskeverdet og alle menneskers likeverd. Kirken har et særlig ansvar for å slå ring om religiøse minoriteter og andre utstøtte grupper som trues av undertrykkelse og forfølgelse. Det kristne menneskesyn forplikter kirken til å ta opp kampen mot antisemittismen og andre former for rasisme der slike holdninger kommer til overflaten både i vårt land, i Europa og andre land. Det utfordrer oss i dag til fornyet bevissthet, årvåkenhet og handling. 

I Hovedprinsipper for Mellomkirkelig råds interreligiøse engasjement formuleres dette slik:

Bibelen og vår kirkes lære uttrykker at ethvert menneske er skapt og daglig skapes i Guds bilde. Dette kaller oss til å omgås alle som søsken, og forholde oss i respekt til menneskers dype lengsel etter sin skaper. Det gudbilledlige mangfoldet kaller kirken til å se etter spor av den treenige Gud i alle mennesker, også dem med annen tro, og til å være åpen for deres erfaringer med livet og det hellige.

Jesu liv og virke

Grunnlaget for vår kristne tro er evangeliet om Jesus. Jesus var selv jøde og levde i et jødisk samfunn styrt av romerske makthavere med alt det innebar av sosiale, religiøse og politiske forutsetninger for hans forkynnelse. Sentralt står hans forkynnelse av Guds rike. Jesus sier aldri helt tydelig hva han mener med Guds rike, men det han gjør og forteller, viser tydelig at det handler om noe ut over «menneskers rike», hvordan vi omgås hverandre i samfunnet og i dagliglivet. Underne illustrerer at Jesus i sin forkynnelse av Guds rike fjerner grunnlaget for frykten vi kjenner i møte med sykdom, urenhet og død. På Jesu tid var sykdom ikke bare livstruende, det truet også samfunnsorden og det sosiale fellesskapet. Helbredelse ga mennesker helse, sosiale liv og fellesskap tilbake på en gang. Jesu handlemåte preges også i sterk grad av at han inkluderer utstøtte mennesker i fellesskapet rundt måltidet. Her utfordrer Jesus, både i sine lignelser og gjennom praksis, sosiale hierarkier og maktstrukturer i samtiden. Betydningen av måltidet henter han fra sin egen jødiske tradisjon, men samtidig utvider og utfordrer han bildet gjennom f.eks. lignelsen om husverten som ble avvist av gjestene. Denne lignelsen blir brukt i en av øvelsene i materiellet. I Bergprekenen utfordrer Jesus sine tilhørere til en radikal kjærlighet i møte med sine medmennesker. Han kritiserer med dette enkelte religiøse fortolkninger av tradisjonen på det som blir fremstilt som manglende engasjement for enkeltmennesker. Jesus var ikke alene i det jødiske miljøet om kritikk av enkelte tolkningstradisjoner, og han står i en lang rekke av jødiske profeter og reformatorer som utøvde religions- og maktkritikk. Jesus kritiserte altså flere jødiske tolkningstradisjoner i sin samtid. Dessverre har den kritikken av kristne i ettertid ofte blitt fortolket som en generell kritikk av jødedommen.

Gjennom Jesus ser vi et teologisk grunnlag for å sette møter med våre medmennesker i sentrum, uavhengig av tilhørighet. Han sier vi skal elske vår neste som oss selv, og forteller historien om den barmhjertige samaritan som oppfølging til spørsmålet om hvem vår neste er. I Bergprekenen går Jesus så langt som til å fortelle oss at vi skal elske våre fiender. Saligprisningene i Bergprekenen peker på hvordan vi vitner om vår tro gjennom arbeid for fred og rettferdighet. De åpner kanskje også for at andre kan vitne om sin tro eller overbevisning til oss? For oss som kristne forteller disse tekstene blant annet hvor sentralt begreper som «ydmykhet», «rettferdighet», «barmhjertighet» og «fred» bør være i vår etikk.

I Hovedprinsipper for Mellomkirkelig råds interreligiøse engasjement formuleres dette slik:

Evangeliefortellingene motiverer oss til å krysse grenser i vårt engasjement for rettferdighet og kjærlighet til våre naboer. Jesus frigjør og myndiggjør mennesker til meningsfull og forpliktende samhandling med annerledes troende. Til tross for risikoen satte Jesus det enkelte mennesket i sentrum, uavhengig av sosial, politisk eller religiøs tilhørighet. […]
Jesus sier til sine disipler: ”Salige er de som skaper fred.” Å skape fred og gode relasjoner er en del av kirkens oppdrag. Gjennom freds- og forsoningsskapende dialog vitner kirken om sin tro.

Den livgivende Ånd

Guds ånd er delaktig i skapelsen av verden. På samme måte som Gud i en av skapelsesberetningene blåser ånden inn i jordmennesket Adam, er det Ånden som gir liv til alt levende i dag. Jesus lovte disiplene i sin tid at han skulle sende dem sin ånd for at den skulle være med dem og rettlede dem. Gud bryr seg om sin skapning, og har ikke forlatt oss. Ånden gjør det mulig for oss å være kirke i dag. Den skaper tro, frigjør oss fra frykt og hjelper oss til å elske og tilgi. Ånden rettleder oss og gir oss visdom til å forstå hva som ødelegger og bryter livet ned, og hva som reiser mennesker opp.

Bibelen forteller poetisk om Ånden (vinden) som blåser dit den vil. Ånden kan forandre enkeltmennesker og verden, men forandring trenger ikke bety trosskifte eller en målsetning om å fjerne forskjellighet. I beretningen om Emmausvandrerne fortelles det om hvordan den ukjente viser seg å være den oppstandne Jesus. Gjenkjennelsen skjer i måltidsfellesskapet når Jesus bryter brødet og deler det med dem. Fortellingen har mange spennende tolkningsmuligheter. En av dem peker på behovet for stadig å lete etter lærdom i det vi opplever som fremmed eller ukjent. Vi kan invitere andre mennesker inn i vår sammenheng, ikke bare for å fortelle dem om vår sannhet, men for å åpne opp for at sannheten også finnes på steder der vi ikke forventer å finne den. Fordommer og fremmedfrykt lukker for denne muligheten. ”Ånden eller det hellige er i mellom”, sier den jødiske dialogfilosofen Martin Buber. Som kristne har vi mange ressurser i vårt trinitariske gudsbilde for å hente inspirasjon til å skape trygge rom for det hellige. Det skjer både når det er vi som inviterer og når vi selv blir invitert.

I Hovedprinsipper for Mellomkirkelig råds interreligiøse engasjement formuleres dette slik:

Den Hellige Ånd styrker og gir liv til en kristen praksis som fører oss ut av frykten og åpner oss mot framtiden. Vi ber om at Guds Ånd fører oss fra feiltrinn til forsoning og fred med mennesker. Åndens frukter er overbærenhet, vennlighet og godhet. Vi lever i dialog i håpet om at vi vil trenge dypere inn i gudsrikets hemmeligheter.

Kristen identitet og tro

Forkynnelsen av evangeliet stod sentralt i utviklingen av kristen identitet helt fra nytestamentlig tid, slik vi finner det beskrevet blant annet hos Paulus. Kristen identitet var en ny størrelse som måtte konkurrere med, og markere seg fra, så vel ulike jødiske retninger som fra greske og romerske religioner. Dette konkurranseforholdet er trolig en viktig årsak til mye av polemikken en finner eksempler på i mange tidlige kristne tekster. Sterk polemikk har ganske ulik virkning avhengig av om det fremføres av en minoritet mot tunge majoritetstradisjoner, eller om majoriteten retter den mot minoriteter. Når vi i dag som kirke forkynner og forteller om vår tro, er utfordringen å gjøre dette på en måte som ikke fortegner, karikerer eller rakker ned på andre religioner. Evangeliet er sterkt nok til å stå på egne ben. Det trenger ikke defineres i negasjon til andre religioner. Som kirke vil vi fortsette å tale høyt om det vi tror på, men vi skal gjøre det på en respektfull måte som gjenspeiler den kjærligheten vi faktisk holder for sant, og som ikke rakker ned på andre eller sprer frykt. Historien forteller oss med stor tyngde at når identitet blir til identitetspolitikk som skiller «oss» og «dem» på grunnlag av negative assosiasjoner, kan det bli et farlig og destruktivt redskap. Vi ser klare og alvorlige tegn til dette i dagens Europa og i Norge. Ønsket om å fortelle om egen tro og identitet trenger ikke stå i motsetning til den respektfulle samtalen, så lenge vi er villige til å dele med hverandre og åpne for å lære av hverandre. Vi kan være uenige i, men ikke dømme den andres tro eller identitet til å være mindreverdig.

Forskjellighet kan lære oss å se at vi er en del av et større fellesskap. Religionsteologen Paul Knitter sier

[d]u må først og fremst forplikte deg, i fellesskap med alle kristne og i fellesskap med brødre og søstre fra andre religioner, til å fremme Guds rikes kjærlighet, rettferdighet og fred – og ved å gjøre det vil alle teologiene i de ulike tradisjonene bli ivaretatt. Og selv om ikke det skjer, og vi ikke gjør fremskritt innenfor teologiene, så vil likevel verden bli et bedre sted å leve.

Knitters uttalelse kan virke radikal, men samsvarer i stor grad med Jesu forkynnelse slik vi tidligere viste til i bl.a. Bergprekenen. I Fellesuttalelse mot religiøs ekstremisme fra Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke sies det slik:

Religiøs ekstremisme er derfor i strid med våre religioners lære, spesielt med tanke på menneskets grunnleggende verdi og rettigheter. Tanken om å tvinge sin oppfatning på andre bryter fundamentalt med det ansvar og den rett vi tror Gud har gitt alle mennesker til å gjøre sine egne valg. Det å leve i fred og forsoning med hverandre over kulturelle og religiøse grenser er i dyp samklang med grunnverdier i våre religioner.

Historien forplikter oss

Først må det settes fyr på deres synagoger og skoler og det som ikke brenner opp må begraves under jorden, slik at intet menneske noensinne skal kunne se en stein eller mur igjen etter dem. Dette må gjøres til ære for vår Herre og for kristendommen, […] Men hvis vi, nå som vi er informert, skulle finne på å beskytte disse jødiske husene, […] hvor de lyver om, spotter, forbanner, bakvasker og æreskrenker Kristus og oss (slik vi har hørt i det foregående), så ville det være som om vi gjorde alle disse tingene selv. […] For det andre anbefaler jeg at deres privathus blir ødelagt og jevnet med jorden. For også her gjør de det samme som de gjør i synagogene. I stedet kan de finne sitt hjem under et tak eller i en låve, slik tilfellet er med signøynerne.

Dette utsagnet er fra vår viktigste reformator, Martin Luther. Hans polemikk mot jødene var grotesk, og viser ubehagelige sider ved samtidens språkbruk og hatefulle omtale av jøder. Særlig i skriftet Mot jødene og deres løgner (1542) er menneskeforakten fremtredende i det jødene er dømt til å brenne i helvete som Djevelens barn.

Hatet mot jøder på 1500-tallet var ikke noe nytt. Det har siden de første hundre år etter Kristus blitt brukt av kristne til å diskriminere og utestenge denne folkegruppen. Jødehatet økte systematisk gjennom middelalderen frem mot moderne tid, og resulterte i alt fra hets, isolering og manglende borgerrettigheter, til fysisk vold, tvangskonvertering, drap og Holocaust. Vi skal straks gå nærmere inn på kirkens mørke historie overfor jødene. til å forsterke dette hatet gjennom sin polemikk. Han gikk faktisk lengre enn mange andre i sitt jødehat.

Fremvekst av tidlig-kristen identitet

Hvis vi går helt tilbake til de nytestamentlige skriftene, finner vi en del negativ omtale av de som blir betegnet «jødene». Påskefortellingen hos evangelisten Johannes fremstiller «jødene» som hovedansvarlige for henrettelsen av Jesus. F.eks. sies det i Johannes 19, 14- 15a (vår uthevelse): «Det var helgaften før påske, omkring den sjette time. Pilatus sier da til jødene: «Se, her er kongen deres!» Men de ropte: «Bort med ham, bort med ham! Korsfest ham!»». I Matteus sin versjon av lidelseshistorien kan vi lese at «forsamlingen» av mennesker ropte «La blodet hans komme over oss og våre barn.»(Matteus 27, 25) Dette har skapt grobunn for en tidlig og omfattende kristen antijudaisme. Senere i historien har dette lagt grunnlag for massiv antisemittisme med katastrofale følger for jødiske enkeltmennesker, grupper, institusjoner og eiendom. Hvorfor er ”jødene” omtalt på denne måten i tekster i Det nye testamentet?

Det er ulike teorier på hvorfor tekstene er som de er. Mange vil hevde at det er resultat av interne og stedsspesifikke stridigheter mellom de jesustroende jødene (de tidligste kristne) og andre jødiske retninger – som da blir stemplet som «jøder». Noen vil peke på et konkurranseforhold som oppsto mellom disse gruppene. Jødedommen på Jesu tid var sammensatt og besto av ulike grupper. Midt i dette mangfoldige jødiske landskapet oppstår den jødiske jesusbevegelsen, som altså kritiserer og konkurrerer med andre grupper i det jødiske samfunnet.

Det er også verdt å merke seg at det greske ordet som på norsk blir oversatt til «jøde», også kan oversettes «judeer». Når Johannesevangeliet omtaler «jødene» som Jesu motstandere, handler det oftest om det jødiske lederskapet i Jerusalem i Judea (se f.eks. Johannes 7, 1; 7, 13; 18, 14). Det er disse lederne som er «jødene» som krever at Jesus skal korsfestes. Det handler i utgangspunktet ikke om alle jøder til alle tider, selv om det kan lyde slik. Iscenesettelsen av «jødene» som Jesu motstandere gjennom hele Johannesevangeliet er et litterært virkemiddel som kanskje fungerte greit i sin samtid, men som har næret jødehatet opp gjennom kirkens historie.

Tempelets fall i år 70 blir av mange teologer utover i kirkehistorien tolket som et endelig bevis på at Guds forhold til jødene var slutt, og at en ny pakt med de kristne tok over: ”Kirken var Kristi brud. Synagogen var den avviste venninne. Slik blir forholdet mellom dem fremstilt i den tidlige middelalderkunsten, men metaforen dukker allerede opp hos kirkefedrene.” Denne tanken om at Gud har forlatt jødene til fordel for kirken, er det vi i dag kaller for erstatningsteologi.

Middelalder og fremvekst av antisemittisme

Først på 1000-tallet blir de antisemittiske trekkene ved forfølgelsen av jøder synlig, blant annet knyttet opp til uroen i Jerusalem. Den kristne patriark i Jerusalem ble halshugget, og jødene ble satt i ledtog med muslimene som ansvarlige for drapet og forsøket på å drive ut de kristne fra det hellige land. De påfølgende korstogene begynner med nedslakting av «Kristi drapsmenn» ved Rhinen og i Frankrike i 1096. (Korstoget 

Vold, hat og demonisering av muslimer og islam har også en mer enn 1000 år lang historie i Europa og i kristne kirker. Også denne arven preger oss i dag. ”Vi kristne er veldig opptatt av barn. La de små barn komme til meg, sa Jesus. Jeg kan ikke skjønne at Muhammed kan ha sagt det samme”, sa en norsk politiker, til stor latter fra publikum i en frimenighet i Bergen i 2004, før han fortsatte: ”I tilfelle han måtte ha sagt det samme, må det ha vært: La de små barn komme til meg slik at jeg kan utnytte dem i min kamp for å islamisere verden.”18 Med innvandringen av migranter med muslimsk bakgrunn til Vest- Europa og Norge har hatretorikken og fordommene igjen bredt om seg. Muslimene blir av flere fremstilt som en ensartet gruppe med et hemmelig mål om å overta Europa, Eurabia-myten. Gamle fiendebilder av islam brukes for alt det er verdt i kampen mot muslimers likeverdige medborgerskap i landet vårt. En rapport fra EUs overvåkingssenter for rasisme og fremmedfrykt i 2006 dokumenterte at mange muslimer i dagens Europa opplever alt fra diskriminering på arbeids- og boligmarkedet til muntlige hatytringer, fysiske personangrep eller hærverk mot eiendom.19

Vi har altså som kristne dessverre del i en lang historie med fordommer, hat, vold og forfølgelse mot religiøse minoriteter og annerledes troende. Historien er ikke entydig. Det finnes kristne som har omtalt jøder, muslimer og annerledestroende godt. Og kirkene er langt fra de eneste europeiske institusjonene som er skyldige i denne historien. Men dette gjør ikke kirkenes ansvar mindre. Vi skal i det følgende trekke frem sider ved vår historie som ytterligere viser hvordan hatet mot fremmede har fått rotfeste i vår kirkelige tradisjon. Bildet er langt fra utfyllende, men viser hvor rotfestet ondsinnede fordommer kan være, og hvor mye ondskap de fører med seg. Dette forplikter oss til å arbeide mot alle former for rasisme, fordommer og fremmedfrykt i dag.

Jødehat

Som tidligere nevnt var ikke Martin Luthers tanker nye. Hatet mot jøder har røtter langt tilbake i europeisk historie og kirkehistorie og stod sterkt i Luthers samtid. Luther bidro varte til 1100). Det såkalte jødiske barbariet ble sagt å være uttrykk for folkelig griskhet og religiøs opphisselse.22 Det andre korstoget (1146) nørte igjen opp under den folkelige agitasjonen mot jødene, denne gangen med beskyldninger om ritualmord av kristne barn og vanhelligelse av nattverdsbrødet: Ritualmordene var en gjentagelse av Herodes’ mord på uskyldige barn i Betlehem, og vanhelligelsen ble fremstilt som en naturlig konsekvens av jødenes drap av Jesus. Det ble hevdet at det lå i «jødenes natur» å gjøre slike ting, det essensialistiske trekket ved antisemittismen ble slik synlig.

På 1300-tallet ble Europa rammet av flere katastrofer med svartedauden (1347-1349) som den verste. Botsøvelser gikk hånd i hånd med behovet for å finne syndebukker for det uforklarlige. Forestillingen om at jødene forgiftet brønnene vokste frem. Etter hvert ble også beskyldninger om griskhet og ågerrenter blandet sammen med beskyldninger om ritualmord og skjending av nattverdsbrødet. Den historiske bakgrunnen for forfølgelsen av nettopp jøder er mange og sammensatte, men de ideologiske og religiøse begrunnelsene for denne forfølgelsen hadde satt seg i Europas kollektive bevissthet.23

Opplysningstid og fremveksten av moderne rasisme

Med opplysningstiden og romantikkens fremvekst blir nye begrunnelser gitt for antisemittisk propaganda. Jødene blir sett på som leverandører av overtro og religiøs galskap, i enda større grad enn kristne.24 Samtidig sprer en tysk folkebok fra 1602 myten om «den evig vandrende jøde», Ahasverus, som senere ble brukt av nazistene for å begrunne det de kalte jødenes onde natur. Rasismen på 1700-tallet forstår seg selv som naturvitenskap. Her fremstod tanken om at noen mennesker fra naturens side er overlegne og andre er underlegne. Dette sammenfaller tidsmessig med de europeiske landenes kolonialisering.

Årsakene til den fortsatte oppblomstringen av antisemittisk propaganda i Europa på denne tiden er sammensatte. Skiftende sosiale forhold, fremvekst av liberale verdier og et mer sekularisert samfunn kan ha vært noen av faktorene for antisemittismens fremvekst. Jødene ble assosiert negativt med alt fra demokrati, marxisme, liberalisme, sosialisme, kapitalisme og nye vitenskapelige erkjennelser. Reaksjoner på innvilgelse av borgerrettigheter til jødene utløste ideologiske debatter om det som ble kalt «jødespørsmålet» i flere europeiske land. Både de protestantiske kirkene og den romersk-katolske kirke nøret opp under gamle forestillinger i ny innpakning. I denne perioden ble også jødehat systematisert i skrifter og pamfletter. Angivelige avsløringer om jødiske sammensvergelser ble lagt frem, som f.eks. det falske dokumentet «Sions vises protokoller» forfattet av Tsarens politi i Paris.

Det 20. århundre

Om den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen i 1933 markerer en videreføring eller en endring i antisemittismen i Europa er svært omdiskutert. Resultatet av nazistenes løsning på «jødespørsmålet» var mordet på seks millioner jøder over hele Europa. Drapene var en sluttføring av forestillingen om raserenhet som vokste frem på slutten av 1800-tallet.27 Det gjaldt også massedrap av andre folkegrupper som ikke passet inn i den ariske utopien, som f.eks. slavere og sigøynere (rom).

Europeiske kirkers rolle under krigen gikk i flere retninger. Noen bisto nazistene. Andre organiserte aktiv motstand, mens atter andre var tause. Det som imidlertid er sikkert, er at kirkenes mangeårige bidrag til antijudaistiske og antisemittiske fremstillinger av jødene, var med på å legge grunnlaget for at nazistene kunne sette i gang sitt utryddelsesprosjekt.

Antisemittismen viste seg dessverre ikke å være død i etterkrigstidens Europa, og det finnes flere eksempler på pogromer (voldsomme jødeforfølgelser) bl.a. i Polen i årene etter krigen.28 Behandlingen av jøder i det kommunistiske Øst-Europa, fortrengning av Holocaust, lokalbefolkningens og det nasjonale embetsverks samarbeid med nazistene for å gjennomføre Holocaust, samt manglende rettsoppgjør mot overgriperne og manglende eller sene krigsoppgjør til fordel for overlevende jøder har kjennetegnet flere land, inkludert Norge. Fremdeles lever antisemittiske forestillinger videre i europeisk mentalitet, særlig slik vi finner det innenfor de nynazistiske og høyreorienterte miljøene, men også i språkbruk og forestillinger om «jøder».

Ulike ortodokse kirker har ikke hatt et tilsvarende oppgjør med antisemittisme som Den romersk-katolske kirke og ulike protestantiske kirker har hatt etter Holocaust. Men også disse oppgjørene har blitt kritisert for å være for overfladiske. I den klassiske islamske verden var ikke jødene sett på som en trussel på tilsvarende måte som det kristent dominerte Europa.29 Men en gradvis fremvekst av jødehat i den muslimske verden har også funnet sted, særlig på 1900-tallet, hvor sirkulering av gamle europeiske jødestereotyper fikk godt nedslag parallelt med fremveksten av arabisk nasjonalisme og sionistisk innvandring av jøder til Palestina. Jødehat er svært utbredt og kobles til konspirasjonsteorier om sammensvergelser i mange muslimske land.30 Benektelsen av Holocaust er ikke et tabu i store deler av den arabiske verden. «Det er ikke mer enn 70 år siden antisemittismen på det mest selvfølgelige vis var en del av kristendommens identitetsskapende former. Det er langt mindre enn 70 år siden den på tilsvarende vis ble del av den muslimske identitet.»31

Den nye antisemittismen

Et nytt begrep er også kommet til: «Den nye antisemittismen».32 Dette begrepet står i nær relasjon til konfliktene i Midtøsten som involverer staten Israel, og da særlig Israel- Palestina-konflikten. Denne utviklingen «kan sies å innebære en perspektivforandring i antisemittismens historie i Europa, idet det ikke lenger er Holocaust som danner referanserammen, men konflikten i Midtøsten. Israel-Palestina-konflikten står som en overgripende tematikk der det åpnes et rom hvor antisemittiske holdninger kan komme til uttrykk.»33 Et uttrykk for den «nye» antisemittismen var voldsbølgen som rammet jødiske miljøer i Europa etter den andre palestinske intifada i 2000 og krigen i Gaza i 2009. Norge var her ikke noe unntak. I januar 2009 samlet det seg demonstranter både for og imot den pågående krigen i Gaza. Mens demonstrasjonene i utgangspunktet ble arrangert som politiske protester, utviklet deler av de antiisraelske demonstrasjonene seg etter hvert til antijødiske utfall hvor det fremkom klare antisemittiske holdninger og handlinger.34

I Norge er det all grunn til å være ekstra på vakt overfor denne typen «ny» antisemittisme. Mange mennesker i Norge er dypt engasjert i Israel-Palestina-konflikten, motsetningene er store i politiske synspunkter og debattene er ofte sterkt følelsesladede. Det er imidlertid viktig å understreke at det ikke nødvendigvis er antisemittisk å kritisere israelsk politikk. Hvorvidt antiisraelske utfall også er antisemittiske, kan bare avgjøres ved en analyse av det konkrete tilfellet. Det springende punktet er om kritikken «aktiverer antijødiske stereotypier som stigmatiserer jødene som «jøder».35 Sammenblandingen av israelskritikk og antisemittisk eller antijudaistisk retorikk er synlig i det offentlige ordskiftet, slik vi fikk et eksempel på i Jostein Gaarders kronikk i Aftenposten 5. august 2006:

«Vi anerkjenner ikke staten Israels retorikk. Vi anerkjenner ikke blodhevnens gjengjeldelsesspiral med «øye for øye og tann for tann». Vi anerkjenner ikke prinsippet om ti eller tusen arabiske øyne for ett israelsk øye. Vi anerkjenner ikke kollektiv straff eller populasjonsslankekurer som politisk våpen. To tusen år er gått siden en jødisk rabbi kritiserte den urgamle doktrine om «øye for øye og tann for tann». Han sa: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem». Vi anerkjenner ikke en stat som tuftes på antihumanistiske prinsipper og ruinene av en arkaisk nasjonalreligion og krigsreligion.»

HL-senteret viser i sin rapport om antisemittisme i Norge (2012) til at det i forbindelse med Israel-Palestina-konflikten har utviklet seg en egen debatt om berettigelsen av bruken av antisemittisme-begrepet: «Man har forsøkt å skille mellom legitim kritikk av Israels politikk og illegitim jødefiendskap, men i den polemiske debatten mellom Israels tilhengere og motstandere har enighet om en slik differensiering vist seg nærmest uoppnåelig: Mens mange av Israels støttespillere aner antisemittisme i enhver kritikk og dermed utvider begrepet utilbørlig, definerer mange motstandere av Israel begrepet så smalt at det egentlig bare treffer nazistenes rasistiske jødefiendskap og derfor ikke har noe bruksområde i nåtiden. Striden om antisemittismebegrepet har altså blitt en del av selve konflikten.»

Det man likevel generelt bør være oppmerksom på i Israel-Palestina-debatter, er hvorvidt debattantene evner å skille mellom staten Israel og jødedom, eller mellom israelsk politikk og jøder. Demonisering av staten Israel eller demonisering av sionisme, en systematisk kritikk som er ute av proporsjoner, eller sammenlikninger av Israels behandling av palestinere med nazistenes behandling av jødene, er også faresignaler om jødehat som bør få alarmlampene til å lyse. 38 prosent av de spurte i HL-senterets undersøkelse om antisemittisme i Norge fra 2012 likestiller Israels behandling av palestinerne med nazistenes behandling av jødene under andre verdenskrig.

Jøder og antisemittisme i Norge

De første jøder ankom Danmark i 1622. Til forskjell fra Danmark var jøder ikke velkommen til Norge før i 1851. Forbudet ble innført med Christian den 5.s Norske Lov av 1687. Inntil da hadde jødene hatt begrensede muligheter til å reise inn i Danmark- Norge. Da den ellers så radikale norske grunnloven kom i 1814, var det ingen diskusjon rundt den såkalte ”jødeparagrafen”. Til og med presten og embetsmannen Nicolai Wergeland talte for å utestenge jøder fra riket. Hans sønn, Henrik, kjempet derimot mot paragrafen til sin død.39 Han bidro med sterke litterære bidrag mot paragrafen før opphevelsen av den i 1851, og både Jøden og Jødinnen er dikt som fortsatt kan leses og brukes i undervisning i dag. Wergelands og danske Georg Brandes’ moderne tanker om åpenhet for jødenes tro i riket, møtte motstand som inneholdt klassiske antijødiske utfall. Presten Johan Christian Heuch (senere biskop i Kristiansand) viser i sitt skrift fra 1877, Dr. G. Brandes Polemik mod Kristendommen, hvor rotfestet de antijødiske forestillinger var i befolkningen og i det norske presteskapet på denne tiden:40

At den antikristelige Strøming i vore Dage for en væsentlig Del er af jødisk Oprindelse, næres fra jødiske Kilder og i fødte Jøder har sine mest energiske Talsmænd, er Sætninger, som allerede er udtalte saa ofte, at de holde paa at blive forslidte. Og dog er det nødvendigt stedse paany at fremhæve dette Faktum, at i vore Dage den i enhver Henseende mest glimrende, mest gjennomførte, mest fanatiske, og derfor ogsaa i alle Maader mest besnærende Reaktion mod Kristendommen ikke udgaar fra Frafaldet indenfor Kirkens Kjød, – dette frembringer i Reglen kun en mere eller mindre principløs og derfor slap, meningsløs Rationalisme, – men fra det Israel, som af sit Folks Overleveringer og Tro kun har beholdt tilbage dets stolte Selvbevidsthed om at være alle andre Folk overlegent og dets uudslukkelige Had til den Kristendom, hvori det ser Aarsagen til, at det saa længe har været en Pariah mellem Nationerne.

Fra jødeparagrafens opphevelse i 1851 (i praksis fra passtvangen ble opphevet i 1860) til den første fremmedloven i 1901 var det åpnet for innvandring av jøder til Norge. De fleste kom som et resultat av innskrenkninger i jødenes rettigheter og i frykt for pogromer i Russland. Antallet jødiske innvandrere var likevel lavt og oversteg knapt to tusen mennesker. Ved folketellingen i 1875 bodde 17 jøder i Christiania (Oslo). I Norge kom antisemittismen først og fremst til uttrykk i form av stereotype fremstillinger i vitsetegninger, historier, fordommer og nedsettende omtale, men også i helhetlige fremstillinger i bøker som Jøder og Gojim av høyesterettsadvokat Eivind Saxlund fra 1910. Det var ingen formelle restriksjoner på deres liv, med unntak av forbudet mot jødisk, rituell slakting av dyr som ble innført i norsk lov i 1930 og som fremdeles er gjeldende lov i Norge i dag. Rapporter viser at det i disse årene ikke var statlige overgrep mot jøder slik taterne og samene ble utsatt for, Men den russiske revolusjonen endrer dette bildet. Fra bl.a. kirkelig hold ble jødedommen sett i sammenheng med kommunismen og fremstillingene gikk ut på at Norge var truet av en «jødeinvasjon». De norske jødene ble i stadig større grad mistenkeliggjort som illojale, barbarer og kriminelle. Det norske majoritetssamfunnet skapte fiendebilder av en liten minoritet ut ifra aktuelle behov i samfunnet.

Bildet endret seg noe utover på 1930-tallet da nazistenes forfølgelse av jøder ble kjent. Særlig Krystallnatten i november 1938 skapte sympati for de forfulgte jødene i Tyskland.46 Etter at Tyskland okkuperte Norge, begynte det nye regimet å redusere jødiske rettigheter i landet. 13. juni 1941 sendte kirkeminister Schanke brev til Oslo biskop, der han foreslo å forby ekteskap mellom nordmenn og ”personer som er av samisk eller jødisk avstamning i opptil 3 generasjoner”. Forslaget var strengere enn tilsvarende tysk lovgivning. Biskop Berggrav svarte 9. september 1941 ved å gå kraftig ut mot Schanckes forslag og kirkeministeren besluttet i etterkant ikke å gjennomføre planen. Hvor mye kirkeledere i Norge visste om alvoret i planene om jødisk utryddelse er uvisst. Vi vet at under skriveprosessen av dokumentet Kirkens grunnble temaet diskutert, selv om det ikke er nevnt i det ferdige utkastet. Da Den norske kirke overleverte et brev datert 10. november 1942 med krav om at myndighetene måtte ta på alvor jødenes menneskeverd og rettigheter som resten av befolkningen, var det for sent. Bispemøtet kom i 2012 med en innrømmelse av unnfallenhet i møte med deportasjonene under krigen. 772 av i alt ca. 2200 jøder som bodde i Norge ble deportert til utryddelsesleirene i Europa. Bare 34 av disse overlevde.

I de siste årene har man også belyst kritikkverdige forhold for jødene etter krigen. Manglende rettslige og økonomiske oppgjør, manglende oppfølging overfor de tilbakevendende jødene, samt manglende erkjennelse av at nordmenn og norsk embetsverk aktivt medvirket til jødedeportasjonene, er noe av det som er påpekt. Restitusjonsoppgjøret, statens erstatning til jøder for eiendom og formuer som ble fratatt dem under krigen, var ikke et faktum før i 1999 med jødebooppgjøret. Den 27. januar 2012, i forbindelse med den internasjonale Holocaustdagen, beklaget statsminister Jens Stoltenberg den norske stats delaktighet i deportasjonen av jøder fra Norge, nesten 70 år etter at de fant sted for første gang (med transportskipet Donau, 26. november 1942). Kirkemøtet i 2008 erkjente kirkens ansvar for å ha medvirket til antisemittisme: «Kyrkja ber med seg ei historie om korleis kristne har fordømt og plaga jødane. Kristne har eit stort ansvar for å ha gitt grobotn for – og endå til fremja – antisemittismen.»I forbindelse med reformasjonsjubileet i 2017 kom også biskopene med en uttalelse der de tar oppgjør med deler av arven fra Luther:

I reformasjonsåret 2017 må vi som kirke ta tydelig avstand fra den antijudaisme som Luther etterlot seg. Det gjelder også den kirkelige antisemittisme som har brakt usigelige lidelser over det jødiske folk og fortsatt kaster mørke skygger over forholdet mellom kristne og jøder.

Det jødiske miljøet i Norge i dag består av om lag 1300 personer.51 De rapporterer fremdeles jevnlig om antisemittiske utsagn og sjikanering, noe rapporten Antisemittisme i Norge? omtaler. Det Mosaiske Trossamfunns synagoge i Oslo bruker mye ressurser på sikkerhetstiltak i frykt for angrep. Synagogen ble beskutt natt til 17. september 2006 og har ved flere anledninger blitt tilgriset.

Frykten for islam

«Deira styre er … ein vreidesstav og ein straffedom frå Gud over den vantru verda, som det har vore sagt»

Martin Luther, i «Om krig mot tyrkaren», 1529.

Muslimer ved vår dør

Muslimene og islam som religion har ikke hatt tilsvarende plass i europeisk og norsk bevissthet som det jødedom og jøder har hatt. Like fullt har europeisk selvforståelse og identitet i mer enn 1000 år også vært preget av ulike varianter av fremmedgjøring, karikering og demonisering av islam. Typiske europeiske forestillinger av muslimene har vært å se dem som invaderende «muhammedanere», maurere eller tyrkere, slik tilfellet også var da Den augsburgske bekjennelse ble skrevet i 1530, hvor muslimene har blitt inkludert:

«De fordømmer alle vranglærere som er oppkommet mot denne artikkel, som f.eks. manikeerne […], like ens valentinianerne, arianerne, eunomianerne, muhammedanerne og alle av liknende slag.»53

Den tyrkiske ekspansjonen på 1400- og 1500-tallet, som resulterte i at den tyrkiske hæren stod like utenfor Wien i 1529 (og igjen i 1683), gjorde inntrykk på det kristne Europa. Dette er bakgrunn for at Luther forfattet flere skrift mot tyrkerne og deres religion. Også i dag blir tyrkernes beleiring av Wien brukt i europeisk identitetspolitikk. Et tydelig eksempel er det sterkt antimuslimske nettstedet Gates of Vienna.

Tradisjonen for å fremstille muslimen i teologiske sammenhenger som antikrist og det ondes redskap er like gammel som fremveksten av islam. Da det første korstoget samlet styrkene sine i Konstantinopel i 1096-97 var beskyldningen at jødene og muslimene stod i ledtog med hverandre i forsøket på å drive ut de kristne fra Det hellige land. Tilsvarende teologiske holdninger finnes blant flere kristne også i dag:

«Som kristen teolog meiner eg at islam er frå Guds motstandar, Djevelen; det kan vi sjå ved at islam er ein antikristeleg religion, som fornektar Jesu guddom … At islam er antikristeleg, ser ein også på kva slags menneskeverd og rettar den einskilde har ifølgje Koranen.» (Sitat fra norsk prest i 1992)

Orientalisme

Møtepunkter mellom kristendom og islam har i vår nordeuropeiske kontekst ikke vært like utbredt som forholdet mellom jøder og kristne. Den iberiske halvøy (dagens Spania og Portugal) ble en del av det muslimske Ummayade-dynastiet på 700-tallet og eget kalifat fra år 929. Sammenliknet med andre styresett i datidens Europa var dette i perioder et forholdsvis harmonisk styre med jødisk, kristen og muslimsk trosutfoldelse. Dette tar slutt i 1492 da de siste muslimer (maurerne) og jøder blir drept eller forvist fra halvøya. Fra 1800-tallet og utover er det særlig Europas, USAs og Russlands økende politiske og økonomiske interesser i Asia, Midtøsten og Afrika som medførte nærkontakt mellom vestlige kristne og muslimer, nå under kolonialt styre. Bildene de nye kolonimaktene i Vest-Europa, Russland og USA hadde av muslimene fra middelalderen ble videreført i nye former. Muslimene var barbarer og tyranner, parasitter som utførte rituelle drap på kristne barn og vanhelliget nattverdsbrødet.56 Med fremveksten av raseteoriene på slutten av 1800-tallet ble de semittiske folkegruppene, arabiske muslimer i likhet med jødene, plassert i de lavere kategoriene blant mennesker.57 Edward Said har i sine studier vist oss hvordan Vesten har fremstilt mennesker i Østen som objekter for sine vurderinger, der alle de østlige kjennetegnene er motsetninger på de kjennetegn Vesten gir på seg selv. ”Vi” er rasjonelle, ”de” er irrasjonelle. ”Vi” er siviliserte, ”de” er barbariske. ”Vi” er frie, ”de” er ufrie, osv. Alle kjennetegn er en del av muslimers natur og ulike muslimske retninger og praksiser reduseres til ett stereotypt bilde. Likhetstrekkene med fremstillingene av jødene i vår historie er mange.

Muslimsk innvandring til Europa

Et nytt trekk i moderne tid er muslimsk innvandring til Vest- Europa, som for alvor skjøt fart på 1960-70-tallet. Noen muslimske grupper er europeiske fra gammelt av (muslimer i Bosnia, Albania og andre steder på Balkan, små grupper i f.eks. Russland, Polen og Finland, osv.), men de har ikke påvirket det europeiske selvbildet som «kristent» eller «sekulært» i særlig grad. I boken Tilbakeblikk beskriver Mahmona Khan hvordan de første pakistanerne kom til Norge som arbeidsinnvandrere sommeren 1971 på Majorstua i Oslo. Skepsisen var kanskje stor allerede da, men i liten grad var skepsisen knyttet opp til at de var muslimer. For nordmenn var de først og fremst pakistanere, marokkanere eller kurdere. Oppblomstringen av det vi kan kalle islamofobi (frykten for islam) kom særlig i etterkant av jernteppets fall i 1989/90. Den kalde krigen ble erstattet av en ’sivilisasjonskonflikt’, særlig mellom det det kristne Vesten og islam, påstod bl.a. Samuel Huntington. Med Salman Rushdie-saken i 1988 ble nye fiendebilder skapt. Fra og med 11. september 2001 var det ikke lenger tvil om at muslimene igjen befant seg midt i vår bevissthet preget av en tung historisk arv med fordommer og fiendebilder. Dette ble blant annet tydelig i retorikken fra enkelte vestlige land, hvor begrepet korstog for en liten stund ble tatt opp igjen. USA og Vestens krigføring i Afghanistan og Irak og ’krigen mot terror’ har bidratt til å forsterke oppfatningene om at det pågår en global kamp mellom islam og kristne demokratiske verdier. Vanlige muslimer blir ofre for forestillinger vi har av muslimske ekstremister og terrorister. Islamofobi er ikke det samme som antisemittisme, men til tross for forskjellene mener flere forskere at det også finnes noen likhetstrekk mellom dagens hat mot muslimer og jødehatet. Forskeren Lars Gule ved Høgskolen i Oslo og Akershus, beskriver likheten slik i en kronikk i Klassekampen:58

  • Urimelig og overdreven frykt for islam og/eller muslimer
  • Essensialisering og tingliggjøring av islam og muslimer
  • Konspirasjonsforestillinger om at islam/muslimer vil underlegge seg verden
  •  
Islamofobi

Mattias Gardell, svensk religionshistoriker og forfatter, er opptatt av å bruke begrepet islamofobi på samme måte som andre fobier som f.eks. homofobi og xenofobi (fremmedfrykt).59 Her brukes -fobi i overført betydning om historisk, politisk og sosialt reproduserte fordommer mot bestemte grupper mennesker og den diskrimineringen som følger av disse reproduserte forestillingene. Forestillinger om hvordan muslimer er, har sammenheng med hvordan forestillinger om islam er. Muslimer forventes å være annerledes enn andre mennesker, blant annet fordi man tror de er mer styrt av religion enn andre. Muslimer merker hat mot islam og islamofobi på kroppen i Norge i dag i alt fra hatefull omtale i samfunnet og på internett, politisk mistenkeliggjøring og skjending av moskeer med svinekjøtt, til fysisk vold eller diskriminering på arbeids- og boligmarkedet.60

Innledningsvis nevnte vi myten om Eurabia. Islamofobien gir seg uttrykk i slike konspirasjonsteorier også i det vi liker å kalle rasjonelle samfunn. Det er verdt å merke seg at disse teoriene både baserer seg på og reproduserer fryktskapende stereotypier av islam og muslimer. Den verste konsekvensen av dette opplevde vi med drapene og lemlestelsene i Norge 22. juli 2011.

Hat mot rom og romanifolk

I længre tid havde det været stille omkring disse paatrængende, uvelkomne gjester. Sansynligvis havde de taget en tur til sit hjemland, – og man trak uvilkaarlig et lettelsens suk ved tanken paa, at de nu var forduftet for alvor. (…) Og saa (…) slaar man dørene paa vid væg for udenlandske omstreifere og giver dem lov til frit at færdes, hvor de vil, og som de vil! (…) Man kunde fristes til at spørge, om vore myndigheter intet har lært efter 400 aars bitre erfaringer. (…) Paa sin vandring fra Indien kom zigøinerne omsider hid op til det kolde nord. I store skarer skulede de ind i de nordiske lande og blev en skræk for bygderne. Der blev vedtaget den ene lov strengere end den anden, de blev truet med udvisning, fængsel, dødsstraf. Men alt sammen til ingen nytte. (pastor Ingvald B. Carlsen, 1921)61

Myter om rom lever i beste velgående 

I dag kan vi fortsatt lese lignende beskrivelser av folket vi her velger å kalle med fellesbetegnelsen rom. Den offentlige debatten om tilreisende rom får frem i lyset mange velkjente fordommer mot rom. Påstander om at rom er skitne og bryter med gamle tabuer i samfunnet gjentas. Kulturen omtales i generelle ordelag som dysfunksjonell:

«Dialoger, handlingsplaner, særtiltak og penger har hatt nøyaktig null resultat over flere tiår. Derfor vil Hanssen [Bjarne Håkon Hanssen, arbeids- og inkluderingsminister i 2008] «prøve en gang til», og gjøre akkurat det samme. Utsiktene er dystre. Roten til problemene ligger i selve den dysfunksjonelle sigøynerkulturen, og lite tyder på at sigøynerne vil endre den. En ting har Hanssen rett i, nemlig at det er viktigst å få barna gjennom skolen. Men dette er stikk i strid med de norske sigøyneres dysfunksjonelle kultur. … Roten til problemene ligger i sentrale deler av sigøynerkulturen. Den kan bare sigøynerne selv endre, og lite eller ingenting tyder på at de ser noe behov for det.» 62

I debatten om tilreisende rom i norske nærmiljø har vi sett en fremvekst av myter og fordommer som ikke har grunnlag i virkeligheten. Påstander om rom som ikke har belegg uttales av så vel privatpersoner som av representanter for offentligheten i media. Dette har skjedd gjentatte ganger i Norge de siste årene, og gjenspeiler gamle fordommer med klare rasistiske undertoner.

Antisiganisme

Antisiganisme er i følge Rosvoll og Bielenbergen spesifikk form for rasisme mot rom, som siden 2005 har vært anerkjent som et problem av Europarådet.63 Men forfølgelsen av rom har eksistert i Europa siden de første rom kom for nesten 1000 år siden. Hatet nådde et toppunkt med nazistenes forsøk på å systematisk utrydde dem i Holocaust. Før krigen ble rom forfulgt på grunnlag av deres «underlegne rase». Etter krigen har etnisitet eller kulturell praksis overtatt som begrunnelser. Lidelsene før, under og etter 2. verdenskrig har i liten grad blitt anerkjent av verdenssamfunnet.64 Forfølgelse og trakassering av rom fortsatte i stor utstrekning i hele Europa etter krigen, helt frem til i dag. Så sent som i Aftenposten sommeren 2009 var det et innlegg om roms «dysfunksjonelle kultur».65

Norsk historie

I Norge har de vi i dag kaller Romanifolk (eller sinti) kommet til landet i ulike perioder. De eldste gruppene er tatere eller de reisende og har røtter helt tilbake til 1500- og 1600-tallet. Siste halvdel av 1800-tallet kom sigøynerne (rom), men i mindre antall. Disse to gruppene regnes ikke i dag å tilhøre samme etniske gruppe, selv om språket har vært beslektet. Begge grupper har, i likhet med andre nasjonale minoriteter i Norge som for eksempel samer og kvener, blitt undertrykt av den norske stat og utsatt for forsøk på assimilering.

Rom som kom på 1800-tallet ble straks norske statsborgere. Men flere tiår og generasjoner etter ble dette ansett som en feiltakelse. I et rundskriv fra Justisdepartementet til politimesterne lokalt i landet fra 1924 og 1925, ble det slått fast at «[h]vis det kommer zigøinere som har norsk pass, hvori det er angitt at de er norske statsborgere, er et slikt pass ugyldig og bør inndras.»66 På dette tidspunkt ble rom statsløse og mange måtte forlate landet. De ble senere avvist på grensen hvis de forsøkte å komme inn igjen i Norge.

Under naziregimet ble norskfødte rom internert i utryddelsesleiren Auschwitz– Birkenau. Kun 12 av 68 overlevde. Disse ble fortsatt nektet adgang til Norge etter krigen. Nansenpass eller asylinstituttet gjaldt ikke denne gruppen. Det var også planer om å deportere tatere under krigen. Dette ble imidlertid aldri iverksatt. Fremmedloven av 1927 stod ved lag frem til 1956, da det opplagt rasediskriminerende ved loven ble tatt opp i Stortinget. Helt frem til 1972 foregikk det så en dragkamp mellom norske myndigheter og statsløse romfamilier.67 Men selv etter at loven ble opphevet, fortsatte den norske stat å kriminalisere livsformen til rom og tatere i Norge, ta barna fra dem og plassere dem i fosterhjem. Kirken støttet denne måten å behandle dem på, noe Den norske kirke offisielt ba om unnskyldning for i 1998.

Problemet med holdninger i det norske samfunnet har igjen blitt tydeliggjort gjennom de siste års innvandring av rom fra det tidligere Øst-Europa, og særlig fra Romania. «Sigøynerproblemet» fra de siste hundre års norske og felleseuropeiske retorikk dukker stadig frem i media i dag. Aftenpostens A-magasin fra fredag 17. desember 2010 har overskriften «Løsningen? Romfolket jages tilbake til Romania». Dobbeltheten i overskriften impliserer at det faktisk eksisterer et problem, et «sigøynerproblem».

Veien videre

Det kan virke lenge siden 2. verdenskrig og konsentrasjonsleirene som tok livet av ufattelige mengder mennesker. Først og fremst jøder fra hele Europa, men også rom (sigøynere), slavere, opposisjonelle, folk med psykisk utviklingshemming og homofile. Nazistenes holdning til de som ikke passet inn i deres verdensbilde ryster oss fremdeles i dag. «Aldri igjen!» ble det sagt om utryddelsesleirene etter krigen.

Likevel skjedde folkemord igjen. Med samme hat som tidligere. Mot de som ikke støttet Røde Khmer-regimet i Kambodsja fra 1975-79, mot kurdere i Irak i 1988, mot tutsier i Rwanda i 1994, mot muslimer i Bosnia i 1995. Drap har også blitt utført av enkeltmennesker fordi de hater bestemte grupper i samfunnet. Plutselig fikk vi erfare et slik hat på nytt i Norge. Den 22. juli 2011 ble 8 mennesker drept av en bombe i Oslo og 69 mennesker skutt ned og drept, en etter en, på Utøya som et resultat av én persons hat. Mange ble alvorlig skadet og traumatisert. Terroren ble begrunnet med innvandringsfrykt og islamfrykt.

Selv om vi ikke nødvendigvis blir massemordere av å hate, bør vi spørre oss hvor hatet kommer fra. Hvor begynner hatet som i noen tilfeller fører til vold, massedrap og forsøk på å utrydde mennesker? Begynner det i de små tingene?

Begynner vi med de små tingene, bør vi spørre oss selv hvilke skjellsord vi bruker om andre. Blant barn og unge i Norge er det veldig vanlig å si «Er du homo, eller?» og «Jævla homo!». Eller «Din hore!» Mange steder er «jøde» et skjellsord på samme måten. Hvorfor brukes «homo» og «jøde» som skjellsord i dag når vi tar avstand fra måten jøder og homofile har blitt behandlet på opp gjennom historien?

Hva gjør at navnet på disse gruppene blir brukt som skjellsord? Og hvorfor er det ofte de gruppene som i norsk sammenheng også er det vi kaller minoriteter som får navnet sitt brukt på denne måten? Har de gjort oss noe galt? Er de som gruppe spesielt slemme, onde, stygge eller på andre vis usympatiske siden vi bruker betegnelsen på dem nedsettende? Vi vet at svaret er «nei!», og likevel brukes ordene som skjellsord.

Jeg går på videregående og er den eneste jøden på min skole. «Jøde» blir brukt som skjellsord, spesielt av noen muslimer, mens noen av de etnisk norske heller forteller jødevitser. Jeg blir såret av begge deler, men sier ingenting. En dag hadde vi en vikarlærer i historie.

Temaet var annen verdenskrig og Holocaust. Så sa han at han visste at «jøde» ble brukt som skjellsord i dagens skole. Han sa at om noen i klassen brukte det, så skulle de vite at det var krenkende selv om man mente det som tull. Han sa også at nazistene begynte med å si stygge ting om jøder og endte med å drepe dem. Etter timen kom min muslimske venninne og spurte om jeg ble såret når hun og andre brukte «jøde» sånn uten å tenke over det. Jeg sa ja. Hun spurte om hun skulle be de andre holde opp å misbruke ordet «jøde». Jeg sa ja, men trodde ikke det ville endre noe. Nå er det gått to måneder og ingen i klassen har brukt ordet «jøde» som skjellsord siden. Hvorfor har ingen lærere sagt dette før?

Anonym elev (Det kan skje igjen, s. 16)

Hva har alt dette å gjøre med konfirmantopplæring og annet arbeid i menigheten? Historien har vist hvor viktig det er å lære å leve godt sammen med mennesker som er forskjellig fra en selv. Ofte er også likhetene større enn forskjellene. Vi ønsker å bruke tid på dette i kirken fordi oppøvelse av respekt for forskjeller er en viktig del av kristen tro. Jesus viser oss gjennom sitt liv og sine fortellinger at vi har ansvar for å ta vare på skaperverket og alle våre medmennesker. Erkjennelsen av dette ansvaret deler vi med andre trosretninger og livssyn.

Vi har i det foregående blitt gjort oppmerksom på bruddstykker av vår kirkes problematisk arv. Vi vet at gamle fordommer og fordekt hat stadig dukker opp i nye forkledninger og gjør seg gjeldende i samfunnet. Vi må vite om dette, og være klare til å motarbeide det når vi oppdager det. Øvelsene og de pedagogiske verkstedene som vi presenterer her er ment å gi konfirmanter og andre redskaper som kan brukes til å gjenkjenne situasjoner der frykt blir til hat, der fordommer blir til diskriminering, eller der usikkerhet fører til utestengelse. Det er vårt håp at disse øvelsene kan forme kristnes identitet og tro.