Hverdagsrasisme

Ikke all rasisme kommer til uttrykk gjennom synlig forskjellsbehandling og diskriminering eller vold. Noen former for rasisme kan virke så vanlig eller «normal» i hverdagen vår at den til og med er usynlig for de som ikke rammes av den. Noen ganger kan den også være så tilslørt at det kan oppstå diskusjon: Var det eller var det ikke rasistisk? Denne formen for rasisme kalles hverdagsrasisme.

1

Det kan for eksempel innebære å ikke kalt inn til et jobbintervju fordi man ikke har et tradisjonelt «norsk navn», at man får spørsmål om hvor man egentlig kommer fra eller at man får høre at man «snakker så godt norsk», selv om man kanskje har bodd i Norge lenge eller til og med er oppvokst her.

Begrepet dukket opp på 1980-tallet og ble lansert av den nederlandske sosiologen Philomena Essed i 1984 i boken «Alledaags Racisme» (utgitt på engelsk under tittelen «Everyday Racism» i 1990).

2

Essed intervjuet rundt 2000 svarte kvinner i USA og Nederland for å vise hvordan rasisme kommer til uttrykk i deres hverdag. I boken hevder hun at personlige fortellinger kan gi oss de mest presise forklaringene på hva hverdagsrasisme egentlig handler om. Hun kaller det «urettferdigheter som gjentar seg så ofte at de nesten blir tatt for gitt».

3

Før Esseds bok, dreide rasismeforskningen seg stort sett om ekstremisme og åpenlys diskriminering eller vold. Essed ønsket å belyse hvordan rasisme er noe etniske minoriteter opplever på daglig basis og at dette ikke alltid er synlig for majoriteten i et samfunn.