Hat mot rom og romanifolk

Både romene og romanifolket er to minoritetsgrupper som er like i livsførsel, men har blitt behandlet helt ulikt av norske myndigheter. Mens det ble ført en ekskluderingspolitikk mot romene, ble romanifolket forsøkt assimilert.

1

Norsk historie

I Norge har de vi i dag kaller Romanifolk (eller sinti) kommet til landet i ulike perioder. De eldste gruppene er tatere eller de reisende og har røtter helt tilbake til 1500- og 1600-tallet. Siste halvdel av 1800-tallet kom sigøynerne (rom), men i mindre antall. Disse to gruppene regnes ikke i dag å tilhøre samme etniske gruppe, selv om språket har vært beslektet. Begge grupper har, i likhet med andre nasjonale minoriteter i Norge som for eksempel samer og kvener, blitt undertrykt av den norske stat og utsatt for forsøk på assimilering.

De første romene som innvandret til Norge på slutten av 1800-tallet kom opprinnelig fra områdene som er kjent som Ungarn og Romania i dag. Rom som kom til Norge fikk straks statsborgerskap. Flere tiår og generasjoner etter ble dette ansett som en feiltakelse. På denne tiden ble det opprettet flere nasjonalstater rundt om i Europa. De fleste europeiske myndigheter så på romene som en trussel og et problem innenfor disse nasjonale fellesskapene, fordi de mente at romenes omreisende levemåte brøt med tanken om tydelige avgrensede nasjonalstater og kravet om bofasthet. I likhet med andre grupper på denne tiden, stempler myndighetene omreisende romer som uhygieniske, parasittiske og kriminelle.

Mange myndigheter vedtok lover for å kontrollere og regulere omreisende generelt og «sigøynere» spesielt. Etter første verdenskrig nærmest konkurrerte europeiske stater om å føre den strengeste politikken ovenfor rom, inkludert Norge.

2

«Sigøynerpolitikken» i Europa utviklet og utfoldet seg gjennom hele mellomkrigstiden. Den norske stat fulgte etter Den norske omstreifermisjonens klare anbefalinger. Myndighetenes politikk overfor romene på 1920-1930-tallet var basert på ekskludering, registrering og avvisning. I et rundskriv fra Justisdepartementet til politimesterne lokalt i landet fra 1924 og 1925, ble det slått fast at «[h]vis det kommer zigøinere som har norsk pass, hvori det er angitt at de er norske statsborgere, er et slikt pass ugyldig og bør inndras».

3

Myndighetene registrerte dem systematisk, fratok borgerskapet deres og gjorde dem statsløse. På dette tidspunktet måtte mange rom forlate landet, og ble senere avvist på grensen hvis de forsøkte å komme inn igjen i Norge. I fremmedloven §3 av 1927 ble det eksplisitt lovfestet av «Sigøynere og andre omstreifere som ikke godtgjør å ha norsk statsborgerrett, skal nektes adgang til riket». Loven ble senere kalt «sigøynerparagrafen» og skulle gjelde frem til 1956 da den ble opphevet.

4

Under naziregimet ble norskfødte rom internert i utryddelsesleiren Auschwitz–Birkenau. Kun 12 av 68 overlevde. Disse ble fortsatt nektet adgang til Norge etter krigen.

Nansenpass (identitetskort fra Folkeforbundet til statsløse flyktninger etter første verdenskrig) eller asylinstituttet (politisk asyl) gjaldt ikke denne gruppen. Det var også planer om å deportere tatere under krigen. Dette ble imidlertid aldri iverksatt.

Til tross for at «sigøynerparagrafen» ble opphevet fortsatte den norske stat å kriminalisere livsformen til romer og tatere i Norge, ta barna fra dem og plassere dem i fosterhjem. Kirken støttet denne måten å behandle dem på, noe Den norske kirke offisielt ba om unnskyldning for i 1998. Helt frem til 1972 foregikk det så en dragkamp mellom norske myndigheter og statsløse romfamilier.

5

Myter om rom lever i beste velgående

I længre tid havde det været stille omkring disse paatrængende, uvelkomne gjester. Sansynligvis havde de taget en tur til sit hjemland, - og man trak uvilkaarlig et lettelsens suk ved tanken paa, at de nu var forduftet for alvor. (…) Og saa (…) slaar man dørene paa vid væg for udenlandske omstreifere og giver dem lov til frit at færdes, hvor de vil, og som de vil! (…) Man kunde fristes til at spørge, om vore myndigheter intet har lært efter 400 aars bitre erfaringer. (…) Paa sin vandring fra Indien kom zigøinerne omsider hid op til det kolde nord. I store skarer skulede de ind i de nordiske lande og blev en skræk for bygderne. Der blev vedtaget den ene lov strengere end den anden, de blev truet med udvisning, fængsel, dødsstraf. Men alt sammen til ingen nytte. – Pastor Ingvald B. Carlsen, 1921.

6

I dag kan vi fortsatt lese lignende beskrivelser av folket vi her velger å kalle med fellesbetegnelsen rom.

Den offentlige debatten om tilreisende rom får frem i lyset mange velkjente fordommer mot rom. Kulturen omtales i generelle ordelag som dysfunksjonell og påstander om at rom er skitne og bryter med gamle tabuer i samfunnet gjentas:

Dialoger, handlingsplaner, særtiltak og penger har hatt nøyaktig null resultat over flere tiår. Derfor vil Hanssen [Bjarne Håkon Hanssen, arbeids- og inkluderingsminister i 2008] «prøve en gang til», og gjøre akkurat det samme. Utsiktene er dystre. Roten til problemene ligger i selve den dysfunksjonelle sigøynerkulturen, og lite tyder på at sigøynerne vil endre den. En ting har Hanssen rett i, nemlig at det er viktigst å få barna gjennom skolen. Men dette er stikk i strid med de norske sigøyneres dysfunksjonelle kultur. (...) Roten til problemene ligger i sentrale deler av sigøynerkulturen. Den kan bare sigøynerne selv endre, og lite eller ingenting tyder på at de ser noe behov for det.

7

I debatten om tilreisende rom i norske nærmiljø har vi sett en fremvekst av myter og fordommer som ikke har noe grunnlag i virkeligheten. Påstander om rom som ikke har belegg uttales av så vel privatpersoner som av representanter for offentligheten i media. Dette har skjedd gjentatte ganger i Norge de siste årene, og gjenspeiler gamle fordommer med klare rasistiske undertoner.

Antisiganisme

Antisiganisme er ifølge Rosvoll og Bielenbergen spesifikk form for rasisme mot rom, som siden 2005 har vært anerkjent som et problem av Europarådet.

8

Men forfølgelsen av rom har eksistert i Europa siden de første rom kom for nesten 1000 år siden. Hatet nådde et toppunkt med nazistenes forsøk på å systematisk utrydde dem i Holocaust. Før krigen ble rom forfulgt på grunnlag av deres «underlegne rase». Etter krigen har etnisitet eller kulturell praksis overtatt som begrunnelser.

Lidelsene før, under og etter 2. verdenskrig har i liten grad blitt anerkjent av verdenssamfunnet.

9

Forfølgelse og trakassering av rom fortsatte i stor utstrekning i hele Europa etter krigen, helt frem til i dag. Så sent som i Aftenposten sommeren 2009 var det et innlegg om roms «dysfunksjonelle kultur».

10

Problemet med holdninger i det norske samfunnet har igjen blitt tydeliggjort gjennom de siste års innvandring av rom fra det tidligere Øst-Europa, og særlig fra Romania. «Sigøynerproblemet» fra de siste hundre års norske og felleseuropeiske retorikk dukker stadig frem i media i dag. Aftenpostens A-magasin fra fredag 17. desember 2010 hadde overskriften «Løsningen? Romfolket jages tilbake til Romania». Dobbeltheten i overskriften impliserer at det faktisk eksisterer et problem, et «sigøynerproblem».

11

HL-senterets holdningsundersøkelse fra 2022 inkluderte spørsmål om sosial kontakt med jøder og muslimer, også spørsmål om kontakt med romer.

Resultatet viser at en tredjedel (32 prosent) av befolkningen ikke ønsker sosial kontakt med romer.

12

Dette gjør romer til den folkegruppen flest nordmenn er skeptiske til å omgås. Det er til sammenligning 15,3 prosent av befolkningen som ikke ønsker kontakt med muslimer og 3,9 prosent som ikke ønsker sosial kontakt med jøder.

13

I 2015 beklaget daværende statsminister Erna Solberg, på vegne av den norske regjeringen, den rasistiske ekskluderingspolitikken som ble ført overfor norske romer i tiårene før og etter andre verdenskrig. Som en del av den statlige oppreisningen ble det romske kultur- og ressurssenteret Romano kher opprettet i 2018. På romanes betyr Romano kher «romenes hus». Senteret har flere ulike aktiviteter, slik som for eksempel Brobyggertjenesten som blant annet tilbyr dialogforedrag til skoler gjennom prosjektet «Rom viser vei».

14