Hat mot muslimer

I mer enn 1000 år har europeisk selvforståelse og identitet vært preget av ulike varianter av fremmedgjøring, karikering og demonisering av muslimer. Dette på tross av at muslimene og islam som religion ikke har hatt tilsvarende plass i europeisk og norsk bevissthet som det jødedom og jøder har hatt.

I 1529 skrev den kristne reformatoren Martin Luther dette om muslimene i skriftet «Om krig mot tyrkaren»: Deira styre er… ein vreidesstav og ein straffedom frå Gud over den vantru verda, som det har vore sagt.

1

Typiske europeiske forestillinger av muslimene har vært å se dem som invaderende «muhammedanere», maurere eller tyrkere, slik tilfellet også var da Den augsburgske bekjennelse ble skrevet i 1530, hvor muslimene har blitt inkludert:

De fordømmer alle vranglærere som er oppkommet mot denne artikkelen, som feks manikeerne (..), like ens valentinianerne, arianerne, eunomianerne, muhammedanere og alle av liknende slag.

2

Den tyrkiske ekspansjonen på 1400- og 1500-tallet, som resulterte i at den tyrkiske hæren stod like utenfor Wien i 1529 (og igjen i 1683), gjorde inntrykk på det kristne Europa. Dette er bakgrunn for at Luther forfattet flere skrift mot tyrkerne og deres religion.

3

Også i dag blir tyrkernes beleiring av Wien brukt i europeisk identitetspolitikk. Et tydelig eksempel er det sterkt antimuslimske nettstedet «Gates of Vienna».

Tradisjonen for å fremstille muslimen i teologiske sammenhenger som antikrist og det ondes redskap er like gammel som fremveksten av islam. Da det første korstoget samlet styrkene sine i Konstantinopel i 1096-97 var beskyldningen at jødene og muslimene stod i ledtog med hverandre i forsøket på å drive ut de kristne fra Det hellige land. Tilsvarende teologiske holdninger finnes blant flere kristne også i dag:

Som kristen teolog meiner eg at islam er frå Guds motstandar, Djevelen; det kan vi sjå ved at islam er ein antikristeleg religion, som fornektar Jesu guddom ... At islam er antikristeleg, ser ein også på kva slags menneskeverd og rettar den einskilde har ifølgje Koranen. – Sitat fra norsk prest i 1992.

4

Orientalisme

Møtepunkter mellom kristendom og islam har i vår nordeuropeiske kontekst ikke vært like utbredt som forholdet mellom jøder og kristne. Den iberiske halvøy (dagens Spania og Portugal) ble en del av det muslimske Ummayade-dynastiet på 700-tallet og eget kalifat fra år 929. Sammenliknet med andre styresett i datidens Europa var dette i perioder et forholdsvis harmonisk styre med jødisk, kristen og muslimsk trosutfoldelse. Dette tar slutt i 1492 da de siste muslimer (maurerne) og jøder blir drept eller forvist fra halvøya.

Fra 1800-tallet og utover er det særlig Europas, USAs og Russlands økende politiske og økonomiske interesser i Asia, Midtøsten og Afrika som medførte nærkontakt mellom vestlige kristne og muslimer, nå under kolonialt styre.

Bildene de nye kolonimaktene i Vest-Europa, Russland og USA hadde av muslimene fra middelalderen ble videreført i nye former. Muslimene var barbarer og tyranner, parasitter som utførte rituelle drap på kristne barn og vanhelliget nattverdsbrødet.

5

Med fremveksten av raseteoriene på slutten av 1800-tallet ble de semittiske folkegruppene, arabiske muslimer i likhet med jødene, plassert i de lavere kategoriene blant mennesker.

6

Edward Said har i sine studier vist oss hvordan Vesten har fremstilt mennesker i Østen som objekter for sine vurderinger, der alle de østlige kjennetegnene er motsetninger på de kjennetegn Vesten gir på seg selv. «Vi» er rasjonelle, «de» er irrasjonelle. «Vi» er siviliserte, «de» er barbariske. «Vi» er frie, «de» er ufrie, osv. Alle kjennetegn er en del av muslimers natur og ulike muslimske retninger og praksiser reduseres til ett stereotypt bilde. Likhetstrekkene med fremstillingene av jødene i vår historie er mange.

Muslimsk innvandring til Europa

Et nytt trekk i moderne tid er muslimsk innvandring til Vest- Europa, som for alvor skjøt fart på 1960-70-tallet. Noen muslimske grupper er europeiske fra gammelt av (muslimer i Bosnia, Albania og andre steder på Balkan, små grupper i for eksempel Russland, Polen og Finland, osv.), men de har ikke påvirket det europeiske selvbildet som «kristent» eller «sekulært» i særlig grad.

I boken Tilbakeblikk beskriver Mahmona Khan hvordan de første pakistanerne kom til Norge som arbeidsinnvandrere sommeren 1971 på Majorstua i Oslo. Skepsisen var kanskje stor allerede da, men i liten grad var skepsisen knyttet opp til at de var muslimer. For nordmenn var de først og fremst pakistanere, marokkanere eller kurdere.

Oppblomstringen av det vi kan kalle islamofobi eller muslimfiendtlighet kom særlig i etterkant av jernteppets fall i 1989/90. Den kalde krigen ble erstattet av en «sivilisasjonskonflikt», særlig mellom det det kristne Vesten og islam, påstod blant annet Samuel Huntington. Med Salman Rushdie-saken i 1988 ble nye fiendebilder skapt.

Islamofobi eller muslimfiendtlighet er ikke det samme som antisemittisme, men til tross for forskjellene mener flere forskere at det også finnes noen likhetstrekk mellom dagens hat mot muslimer og jødehatet. Lars Gule, tidligere førsteamanuensis ved Oslo Met, beskriver likheten slik i en kronikk i Klassekampen:

7

• Urimelig og overdreven frykt for islam og/eller muslimer
• Essensialisering og tingliggjøring av islam og muslimer
• Konspirasjonsforestillinger om at islam/ muslimer vil underlegge seg verden

Islamofobi

Mattias Gardell, svensk religionshistoriker og forfatter, er opptatt av å bruke begrepet islamofobi på samme måte som andre fobier som for eksempel homofobi og xenofobi (fremmedfrykt).

8

Her brukes fobi i overført betydning om historisk, politisk og sosialt reproduserte fordommer mot bestemte grupper mennesker og den diskrimineringen som følger av disse reproduserte forestillingene. Forestillinger om hvordan muslimer er, har sammenheng med hvordan forestillinger om islam er. Muslimer forventes å være annerledes enn andre mennesker, blant annet fordi man tror de er mer styrt av religion enn andre.

Muslimer merker muslimfiendtlighet på kroppen i Norge i dag i alt fra hatefull omtale i samfunnet og på internett, politisk mistenkeliggjøring og skjending av moskeer med svinekjøtt, til fysisk vold eller diskriminering på arbeids- og boligmarkedet.

9

Islamofobien gir seg uttrykk i slike konspirasjonsteorier, også i det vi liker å kalle rasjonelle samfunn. Eksempelvis gjennom konspirasjonsteorien om Eurabia, en forestilling om at ledende europeiske samfunnstopper samarbeider med arabiske land, statsledere og/eller organisasjoner om å gjøre Europa til en islamsk koloni.

10

Det er verdt å merke seg at disse teoriene både baserer seg på og reproduserer fryktskapende stereotypier av islam og muslimer. Den verste konsekvensen av dette opplevde vi med drapene og lemlestelsene i Norge 22. juli 2011.

Selv om det altså er en lang historie med skepsis til islam og muslimer i Europa, må 11. september 2001 sies å være et vendepunkt. Etter angrepene 11. september ble islam i stor grad koblet opp mot terror.

11

Fra og med denne dagen var det ikke lenger tvil om at muslimene igjen befant seg midt i vår bevissthet preget av en tung historisk arv med fordommer og fiendebilder. Dette ble blant annet tydelig i retorikken fra enkelte vestlige land, hvor begrepet korstog for en liten stund ble tatt opp igjen.

USA og Vestens krigføring i Afghanistan og Irak og krigen mot terror har bidratt til å forsterke oppfatningene om at det pågår en global kamp mellom islam og kristne demokratiske verdier. Muslimske immigranter i USA følte at de måtte vise avstand og forskrekkelse ovenfor angrepene for å vise lojalitet og tilhørighet til USA.

Tilsvarende ble kommunisert av muslimer i Norge etter 22. juli 2011, og mange var lettet over at terroristen som angrep Utøya og regjeringskvartalet ikke var muslim.

12

Vanlige muslimer blir ofre for forestillinger vi har av muslimske ekstremister og terrorister.

Muslimer merker muslimfiendtlighet på kroppen i Norge i dag. Mange kvier seg for å eksponere den muslimske identiteten sin av frykt for negative holdninger eller reaksjoner.

HL-senterets rapport «Holdninger til jøder og muslimer i Norge i 2022» viser at 30,7 prosent av befolkningen har utpregede fordommer mot muslimer. Hele 44 prosent støtter påstanden «Muslimer har selv mye av skylden for økende muslimhets»; 33 prosent av befolkningen støtter også påstandene «Muslimer utgjør en trussel mot norsk kultur» og «Muslimer passer ikke inn i et moderne vestlig samfunn», og 26 prosent støtter at «Muslimer er mer voldelige enn andre».

13

I HL-senterets holdningsundersøkelse fra 2024 oppgir litt over halvparten av befolkningen at «terror i islams navn» har gjort dem mer negativt innstilt til muslimer generelt. Én av tre sier at de har blitt mer negativt innstilte til muslimer etter Hamas’ terrorangrep 7. oktober, men HL-senteret bemerker at fordommer mot muslimer har holdt seg relativt stabile til tross for den aktuelle situasjonen i Midtøsten. Én forklaring på dette kan være at krigen «i liten grad påvirker holdninger til muslimer fordi den, når det gjelder palestinerne, oppfattes å være en territoriell snarere enn en identitetsbasert krig».

14